Skulpturlandskap Nordland: Laurbærblad i Moskenes

Ytterst blant de etterhvert landfaste øyene i Lofoten ligger Moskenes. Kommunen har endepunktet på E10 – Å – og noe av den villeste naturen man finner i øyriket. I tillegg er den, som alle andre kommuner i Lofoten, en av de som var med i prosjektet Skulpturlandskap Nordland på 1990-tallet. (Prosjektet har jeg omtalt tidligere.)

På en parkeringsplass ved E10 litt nord for Reine og Å er det skiltet mot skulpturen. Mange tar stien som går nedover mot havet fra selve parkeringsplassen. Der leter de på kryss og tvers av landskapet og finner ingenting. Andre velger å ta den lille unnselige stien som du såvidt ser mellom småkratt og geitrams akkurat i svingen der avkjørselen fra E10 er. Da går man maks et minutt nedover stien, som blir tydeligere etterhvert, og vips har man kunstverket på sin venstre side.

Moskenes' skulptur

Kunstverket heter ‘Laurbærblad‘ og er laget av spanske Cristina Iglesias. Det består av to sølvfargede plater som hver er omtrent 2,5 x 3 meter, og platene er plassert på hver sin side av ei slags hule som finnes i steinen akkurat her – Djevelgrotten heter den visstnok på folkemunne. Hver plate ser ut som en slags hekk av laurbærblader, med bladavtrykk tett i tett og i alle mulige formasjoner.

Prosjektets hjemmesider sier at «Med disse to veggene – vertikale og utpreget geometriske – omdefinerer Cristina Iglesias stedet, inspirert av sin kunstarts særlige vilje til å markere linjer av rasjonell orden i naturens sceneri» og at «verket, der det føyer seg inn blant steinen og kler seg i dens drakt, forvandles til et symbol på samarbeid». Jeg ser at man kan betrakte det slik, at det er en alternativ måte å lese verket på. Min opplevelse er at verket bryter med omgivelsene uten at brytningen tilfører meg som betrakter noe, at det introduserer noe fremmed (laurbærblader vokser ikke i Lofoten) uten å rettferdiggjøre dets plass.

Detalj fra Moskenes' skulptur

Hjemmesidene kontrer med å si at «Da er det man oppdager at disse veggene av blader fyller speilets funksjon, de gjenspeiler naturen. Veggene er ikke plassert på stedet som livløse volumer for å utfordre det strenge klimaet eller årstidenes veksling. De er levende lerreter som i likhet med små havedammer gjenspeiler miljøet som omgir dem.»

Jeg syns kunstverket er fint på sett og vis, spesielt hvis man betrakter det litt på avstand. Men de kontemplative sidene ved verket som kunstneren har lagt inn, treffer ikke meg helt. Jeg liker spenningen som ligger mellom djevelgrotten (og alt det den potensielt representerer) på den ene siden, og den underliggende betydningen av laurbærblader i porten – seier, inngang til en seiersgang.

To tyske og ei tispe foran kunstverket

Men da jeg første gang sto foran kunstverket, som jeg siden har gjort flere ganger, ble jeg simpelthen ikke klok på hva vitsen som var tanken bak. Jeg klarte ikke forestille meg hva kunstneren hadde tenkt, og fant ikke noe spesielt i kunstverket som appellerte til meg, annet enn det rent håndtverksmessige. Det er litt synd, men sier kanskje like mye om meg som om verket og kunstneren?

Sikkert er det i alle fall at dette kunstverket, som de øvrige i regionen, er et populært mål for turistene. Jeg lurer på om det engasjerer lokalbefolkninga like mye.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s