Elvelangs i Junkerdalen

Junkerdalen er dyp og bratt. Og veldig vakker.

Junkerdalen er dyp og bratt. Og veldig vakker.

Jeg har ikke vært i Junkerdalen siden barndommens campingturer til Sverige sammen med familien, og gjerne en vennfamilie, omtrent hver sommer. Da kjørte vi gjerne over Junkerdalen (sørøst for Bodø) på vei til eller fra, og ofte gikk turen innom farmor i Saltstraumen. Men campingferiene i Sverige opphørte på slutten av 1980tallet en gang, er det lenge siden jeg har vært i Junkerdalen. Jeg har simpelthen ikke hatt noen grunn til å dra dit, for å si det enkelt. Men etter at jeg flytta tilbake til Norge og slo meg ned her, har jeg blitt mer og mer obs på at Junkerdalen ikke bare er en vei til Sverige. Den er et sted med utallige og varierte turmuligheter, og et sted med gode overnattingsmuligheter selv for meg som er på tur med hund. (Bildet er klikkbart!)

Trygvebu ligger nedi lia til høyre for kjerreveien

Trygvebu ligger nedi lia til høyre for kjerreveien

Men nå var det annerledes. Ei venninne med hund var i nabolaget, og når jeg hadde litt fri var vi ikke sene om å pakke sekkene i bilen og dra på tur med de firbeinte. Vi kjørte hovedveien opp gjennom Junkerdalen og nesten til Sverige, deretter en grusvei inn mot vest igjen et stykke. Fra der vi parkerte bilen og til Trygvebu, som tilhører Turistforeningen, var det bare et par hundre meter. Et supert utgangspunkt for vandringer både oppover og nedover dalen – vi valgte oppover.

Junkerdalselva er stor og bred selv i juli

Junkerdalselva er stor og bred selv i juli Ser du turvenninna ved bredden til venstre?

Elva har formet landskapet her. Dette er Skaitielva, som går i en sidedal til Junkerdalen. Elva i Junkerdalen har gravd seg dypt ned gjennom halvporøse bergarter og dannet en bratt v-dal, og Skaitielva har mye av det samme, men er litt bredere og flatere. Tett bjørkeskog, lyng og kjerr preger landskapet oppover elva fra Trygvebu mot Argalad, som er neste hytte langs stien. Hvis man fortsetter mot nord kan man ende opp i Sulis – eller fortsette oppover helt til Narvik eller sogar Kirkenes. Ruta her blir hyppig brukt av folk som går Norge på langs.

Junkerdalen er nasjonalpark

Junkerdalen er nasjonalpark. Stien er til venstre for skiltet.

Junkerdalen er en nasjonalpark som ble oppretta i 2004. Den er ikke så veldig stor i seg selv, men grenser mot to andre nasjonalparker (Junkerdalsura og Saltfjellet-Svartisen). Jerv, gaupe og bjørn holder til her – men det skumleste vi traff på, var lemen! Tre av dem ble hundemat for en yr ettåring, de andre hundene var mer opptatt av å se på lemen enn av å jage/spise dem. Stien følger vestbredden av elva et godt stykke, og da blir man informert om når man kommer inn i nasjonalparkområdet.

Tresopp i nasjonalparken

Tresopp trives i bjørka i nasjonalparken

Det var mange vekster som fascinerte oss underveis mens vi vandret. Tresoppen var en av dem. Jeg har sett den tidligere, men ikke så utbredt og store som tilfellet var i Junkerdalen. Denne ligner mest av alt på ei topplue, syns jeg! På en bjørkestamme som hadde falt og dannet en naturlig ‘benk’ for oss noen minutter, var det fire slike med ca en halvmeters mellomrom oppover stammen. Jeg er usikker på hva tresopp er godt for – men fine er de uansett!

Norge på langs – noen går i ett, andre i etapper.

Norge på langs – noen går i ett, andre i etapper.

Ruta mellom Trygvebu og Argalad, og videre mot sør eller nord, er ofte brukt av folk som går Norge på langs. Det bar gjesteboka på Trygvebu preg av, selv om hytta viste seg å være mindre beferdet enn jeg hadde forventa. Mange lokale folk begynner turen sin her, men det er tydelig at ikke fullt så mange overnatter. Den statistikken har jeg tenkt å gjøre noe med i tida fremover! Det går buss daglig til og fra Sverige over Graddis, så det er lett å komme hit selv uten bil. Heldigvis.

Utsikta i 22-tida om kvelden

Utsikta fra hyttekjøkkenet i 22-tida om kvelden

Vi hadde tenkt oss helt til Argalad, men hensynet til behoved for tidlig avreise neste dag gjorde at vi ombestemte oss og returnerte til Trygvebu etter ca halvgått rute. Hytta har eget soverom hvor det er lov med hund, det er rennende vann rett bak hytta og vedskjulet rommer utedo. En tidsbryter på veggen styrer og sørger for strøm, og jammen var det ikke en ordentlig stekeovn i kjøkkenet. Da lider man ingen nød. God mat og drikke ble avløst av en blanding av kortspill (jeg vant!), skravling og sjokoladespising.

Med sånne turer og selskap kan selv kortvarige turer føles som en hel ferie i seg selv…

Sommerkrim: Beretningen om et varslet drap

Jeg hadde sett ham lenge. Alt fra den spede tilblivelsen hadde jeg lagt merke til at han var på vei, og jeg likte ikke det jeg så. Men jeg gjorde ingenting. Ikke da. Etterhvert fikk jeg se ham vokse til og bli stor. Han tok til seg næring og fant sin plass i omgivelsene. Tilstrekkelig beskyttet, men samtidig sentral nok til å ikke være usynlig. Han lot til å trives, og med lange lyse hår var det ingen tvil om hvem faren var. Det kunne bare være han ene.

Til sist syns jeg han vokste for mye, tok for mye plass. Det var ikke lenger mulig å overse ham, jeg måtte passe på hvor jeg satte beina mine for å ikke tråkke på ham, og innimellom beveget han seg til steder jeg helst ikke ville hatt ham. Han ble rett og slett et problem jeg ikke lenger kunne ignorere.

Dermed var det ingen bønn. Han måtte dø. Det var simpelthen en nødvendighet og det fantes ingenting i hele verden som kunne redde ham. Nå er han borte, godt begravet blant artsfrender i en massegrav egnet for oppsamling av slike. Jeg tror ikke noen sørger, og det blir ikke noen etterforskning av forsvinninga hans. Det er som om han aldri har eksistert.

Det er jeg som er den skyldige, men jeg går fri.

Hybelkaninen måtte dø i dag

I mellomrommene her og der

Feriestart og friluftsidyll

Man kan for eksempel dra til et fiskevann en ettermiddag. Finne seg en odde som stikker ut og lar snøret lande der det er litt dypt. Binde hundene til hver si lille bjørk og late som om man ikke ser dem som har teltcamp på andre sida av vannet. Etterhvert skal du ikke se bort fra at det er noen som får fersk stekt ørret til kveldsmat når klokka er omtrent midnatt. Det er jo sommer.

Denne fikk leve; et par andre var modne og ble plukka

Eller kanskje man går langs en sti man aldri har vært på før, og selv uten kart finner man frem akkurat dit man vil. Underveis ser man sommerblomster som ligger en måned foran skjema, og jammen viser det seg at der er ei heil myr full av multekart. To er sogar modne nok til å plukkes, og den lyden som kom forbi leppene i munnen som fikk smake…den er ubeskrivelig. Det blir nok retur hit snart.

Han vokste opp her

Du skal ikke se bort fra at man finner et utsiktspunkt på tampen av en kveld som har vart veldig lenge et annet sted. Kanskje ser man fjorten båter forsyne Saltstraumen med fiskere, kanskje ser man sola skinner over tuppen av halvøya der byen ligger, sol omtrent over flyplassen, med Landegode såvidt synlig bak landet der borte, på den andre sida av fjorden. Steigtinden, Sjunkhatten og andre topper strekker seg langt bortover mot høyre og i det fjerne rager Sulisfjellene med en kappe av hvitt, av sne og is. Han som vokste opp nedi lia her, koser seg synlig og mimrer. Og mimrer.

Da hender det man glemmer bloggen og bare lever litt.

Ved gull og grønne skoger

Åselibrua og Børvasstindan

Åselibrua i kveldslys

San Fransisco har sin Golden Gate Bridge. Her i nabolaget har vi Åselibrua med et snev av kveldslys på seg. På fjære sjø er det slett ikke så verst. Det holder faktisk i massevis for meg.

Det hjalp dessuten at vi hadde tilbrakt ettermiddagen og kvelden på fisketur i et vann. Et vann med fin fisk, og mye fisk. Bål, kaffe og sjokolade, glad hunder og fiskestang med bøyd tupp og vel så det. Den fineste plassen i verden er her og nå.

It’s Friday I’m in love

Det hender at man havner et sted man ikke har tenkt å være. Kanskje er det litt utenfor allfarvei, nærmest bare et veikryss man har frest igjennom noen ganger. Kanskje har man spist is på Statoil en sommerdag mens man fylte bensin, men ikke noe mer. Og så oppdager man en puttikk man ikke har sett før, selv om den viser seg å ha eksistert i lange tider.

Min nye clutchveske

Min sin nye clutch. Mangler bare selskapsplaner 😉

Og kanskje er det en bruktbutikk som er full av fine ting, av nyttige og vakre ting i stedet for bare skrot og skrammel. Det er tilogmed mulig at man finner seg verdens fineste clutchveske som passer til en kjole eller to som henger i skapet. Ei veske som passer med drømmer om hageselskap på sensommeren, og som like gjerne passer til julebord iført den lille sorte. Og sko i gullmønster. Ei veske som forteller om glade stemmer, godt humør, klirring i glass og lyse fremtidsdrømmer.

Det var en fin fredag.

Ei våt natt i Åselidalen

Yr hadde meldt regn og elendighet, så jeg tenkte at disse fridagene kunne jeg like gjerne tilbringe hjemme. Men så titta jeg ut vinduet, og det lot til å lysne fra sør. Da var veien til beslutning og handling kort. På en time hadde jeg pakket sekken og gjort klart til overnattingstur for meg selv og hundene. Både teltet og fiskestanga var med, i tillegg til diverse nødvendigheter.

Hunder klare for avgang

Det lysna visst ikke likevel, men vi vandrer i vei innover dalen

Halvannen time etter at jeg hadde bestemt meg for tur, sto hundene og jeg klare til å vandre oppover Åselidalen. Det er dalen som ligger mellom Børvasstindan, og turstien starter rett ved en parkeringsplass som ligger i en sving langs Rv 17 (Kystriksveien), omtrent på Åseli. Herfra er det 12 kilometer til Lurfjellhytta om man vil. Men jeg skulle ikke så langt – bare et lite stykke innover dalen, tenkte jeg. For neste morgen måtte jeg returnere tidlig, og derfor var jeg avhengig av at det ikke var for langt å gå.

Base camp

Base camp for natta

Etter en halvtimes gange hadde jeg funnet stedet hvor jeg ville slå meg ned. Der var slett nok til at teltet fikk plass og jeg kunne ligge noenlunde komfortabelt, der var trær som jeg kunne binde hundene til, og der var utsikt. Nedre Åselivann lå bare noen meter fra teltet, og allerede på veien ned skråninga hadde jeg sett noen fine vak. Mellom to furuer fikk oppstallingswiren til hundene plass, og de hadde fin lyng de kunne kose seg i. Over det hele tronte Børtinden (også kalt ‘Stortinden’ av lokale folk) som en litt tilbaketrukket majestet.

Teltet mitt

Teltet holdt vannet og mygga ute hele natta

I fjor høst kjøpte jeg meg et nytt 1-2mannstelt, beregnet på tre sesonger (ikke vinter). Men vinteren kom før jeg rakk prøve det ut, så dette var faktisk jomfruturen med mitt lille Helsport Nordmarka 2. Tidligere har jeg bare satt det opp på stuegulvet for å teste, men ute i naturen var det ingen problemer med å få det reist. Heldigvis. Sekken fikk fint plass i forteltet, godt skjermet mot regnet, og inne i innerteltet var det romslig plass til meg og et par ting jeg hadde med meg inn dit.

Min sin i lyngen

Min sin i lyngen i furuskogen

De to firbeinte koste seg i lyngen. Det var ikke 100% problemfritt å få dem til å falle til ro og faktisk sove ute om natta, men jeg gir regnet – det ble etterhvert et konstant sildrende regn, nemlig 😦 – noe av skylda for det. Komforten deres var ikke allverden, men de klarte seg etter forholdene fint. Og jeg fikk da sove, om enn litt i rykk og napp innimellom.

Midnattslys

Magisk midnatt ved vannet

Jeg har vært på mange turer i mitt liv, men man lærer alltid noe nytt likevel. Denne turen var ikke noe unntak. Jeg lærte å stole mer på værmeldinga; det BLE regn selv om det et øyeblikk så fint ut. Jeg lærte å alltid huske lesestoff – timene i teltet blir lett lange uten noe å lese i eller skrive på. Jeg lærte å alltid ta noen test-kast med fiskestanga en gang det IKKE spiller noen rolle, etter at jeg har skifta snøre på snella. Jeg lærte at jeg fint kunne hatt med en presenning for å spenne ut over hundene; det ville gjort verden enklere for meg.

Men viktigst av alt: Jeg lærte at uansett hva, så kan det bli en kjempefin tur. Hvis man bare koser seg der man er og med det man gjør, er det ikke så verst selv om det regner. Gjøken gol, fiskene vaket (men bet ikke på denne gangen!), hundene koste seg selv om de pep innimellom, og selv var jeg tørr og varm det aller meste av tida.

Og neste gang skal vi ta teltet med ut en kveld når det er sol. Det blir neppe noe verre 😉