Dag 1 – Selvportrett

Det har vært en innholdsrik sommer, på veldig mange måter. Noe kommer jeg til å blogge om, andre ting hører livet utenfor internettet til. I en fase der livet selv krevde meg med hud og hår noen uker, ble bloggen en av de tingene som måtte vike. It’s all in the priorities, you know.

Nå er hverdagene mer lik seg selv igjen. Jeg koser meg med dem. Og i disse ukene hvor jeg ikke har blogga selv, har jeg til tider slappet mentalt av med å selv surfe blogger rundt omkring. Jeg har sjelden lagt igjen spor, men jeg har lest, ledd, smilt og snufset. Det er en tid for alt, heter det i Kloke Boken.

Nå er det tid for å blogge igjen. Jeg har noen skulpturer og en trafo jeg gjerne vil fortelle om, noen folk og opplevelser og sånt forskjellig. Men jeg har blitt litt slapp og trenger disiplin. Derfor ble jeg veldig begeistra da jeg fant et meme hos Suziluz. Det skal i prinsippet ta 30 dager, men det er mye mulig jeg bruker mer. Litt bilder, litt tekster, litt glimt fra her og der. Det må da være overkommelig?

Tåregassoffer
Tårevåt i Beograd

Dag 1 heter ‘Selvportrett’. Dette bildet ble tatt midt i Beograd torsdag 21. februar 2008. Fem dager tidligere hadde jeg vært i Priština da Kosovo erklærte sin uavhengighet, og denne torsdagen var det en markering i Beograd av det som hadde hendt.

Markeringen på plassen foran det ene parlamentet – det ligger tre like ved hverandre midt i Beograd, nemlig! – hadde gått fredelig for seg, og notabiliteter og andre gjester var i St. Sava-katedralen etterpå. Mens de var der, tok pøbelen over gatene. De kaller seg serbere, patrioter, nasjonalister, representanter for folket. Men når sant skal sies er de unge, frustrerte menn som ikke ser noen fremtidsutsikter, som ikke har utdannelse, som ikke vet hvilken retning livet vil ta, som opplever at fremtiden formes av krefter de ikke mestrer og derfor gjerne vil opponere mot. De er ikke ‘den vanlige serber’, de er ikke politisk bevisste eller reflekterte. De er bare i stand til å skape ganske masse bråk, og det gjorde de til fulle denne kvelden.

I gata bak meg ligger den amerikanske ambassaden noen hundre meter ned. Den var akkurat satt i brann. Tretti meter til høyre for meg sto et kobbel av politifolk med hjelmer, skjold og batonger. De hadde imidlertid ikke gassmasker, og ventet derfor med å rykke frem fordi gatene var for tette av tåregass (som de selv hadde skutt mot demonstrantene). De som hørte til i kategorien ‘vanlige folk’ flyktet herfra, fra de sentrale delene av Beograd. De som var igjen, var politi, bråkmakere, pressefolk – og jeg. Jeg var ute hele dagen, ettermiddagen, kvelden, og langt inn i natta. Vennene mine ville ha meg ‘hjem’ til den fredelige bydelen hvor jeg bodde, men jeg ville gå rundt og se, oppleve og undersøke.

Det var sent da jeg kom ‘hjem’ den kvelden. Men jeg ble aldri forulempet, aldri angrepet, aldri skadet eller trakassert på noe vis. (Det var nære på ved et par anledninger, men da hadde jeg vett til å søke innendørs igjen til det var trygt.) Mitt Beograd er fortsatt mitt elskede Beograd. Jeg gleder meg allerede til jeg skal tilbake.

Advertisements

2 thoughts on “Dag 1 – Selvportrett

  1. For en fin nyhet : å få sjansen å lese innlegg fra deg i minst de 30 neste dager ! Jeg bare gleder meg på forhånd.
    Hva skal jeg si om ditt selvportrett ? At du har vakre øyne når du gråter ? Hmm… det kunne være misforstått. Unnskyld. Bare glemm dette. Er det du selv som knipset bildet?
    Jeg er litt nysgjerrig på om hva som var, denne dagen, å «se, oppleve og undersøke», ettersom «vanlige folk» hadde flyktet fra gater.
    Mener du at din «elskede Beograd» var ikke blant demonstrantene fordi fleste av dem tålte, mer eller mindre, avhengigheten til Kosovo ? Jeg har den følelsen at Serber har hittil ikke akseptert avgjørelsen til internasjonale myndighetene, selv om de alle ikke uttrykker sin motstand på en voldsom måte. Er jeg feil ? Jeg innrømmer at jeg ikke kjenner så mye om Balkaner, bortsett fra vanlige klisjéer.

    (Nå husker jeg plutselig at moren min har bodd et par år i Beograd, lenge, lenge siden, Til og med hadde hun en stor venninne der, som besøkte oss i Paris et par ganger når jeg var ung. Dessverre, jeg tenker at alt som varer fortsatt idag fra denne tiden er, jeg husker ikke nøyaktig hvor i loftet til huset mitt, flere plater av Olga Nikolic, som synget amerikanske hits oversatt til Serbokroatisk ! 🙂 )

    Jeg ønsker deg en god uke.

  2. Kjære Geitost,
    Jeg sier det igjen: Du har de fineste kommentarene og burde absolutt hatt egen blogg! Og det er ikke bare fordi jeg lar meg smigre 😉

    Bildet tok jeg selv, med et lite kompaktkamera. Det var mye å «se, oppleve og undersøke» denne dagen i Beograd. Jeg ville se hvorvidt det ble bråk eller ikke, og hvem i tilfelle bråkmakerne var. I dette tilfellet var det for en stor del menn i alderen 16-30 år. Hadde det vært ‘alle slags folk’, ville de sosiale og politiske imiplikasjonene vært helt annerledes, og det var jeg veldig nysgjerrig på. Jeg ville se hvordan politiet forholdt seg; de var under kommando av samme folkene som tjente (politisk gevinst) på bråket, og jeg ville se om de gjorde jobben sin eller ’tilfeldigvis’ valgte en strategi som ga bråkmakerne mer spillerom. (De valgte det siste.) … Jeg kunne kommet med flere poenger. Hovedsaken var at så lenge jeg kjente meg trygg selv, ville jeg gjerne ha en førstehånds opplevelse av hva som skjedde og foregikk, og hvem som var involvert, for å kunne ha en begrunnet formening om hva det betød, og hva potensielt det neste ville bli – eller ikke.

    Serberne er ikke glade for avgjørelsen til/om Kosovo, og de fleste mener at den juridisk og folkerettslig ikke holder vann. Samtidig skjønner de fleste av dem at det ikke er noen vei tilbake; de tror ikke at Kosovo vil komme under Beograds makt igjen. Men i praksis, og for vanlige folk, finnes det en rekke mennesker som ferdes i og mellom Serbia og Kosovo hyppig. Med frykt, men det går som regel bra. De bytter bilskilter på grensen mens FN-gutta sjekker passene….

    Begrept ‘mitt elskede Beograd’ referer både til selve byen og til folket der – det var bare en brøkdel av dem som laget bråk. Jeg ville gjerne at byen ikke skulle bli for ødelagt, at ikke folket skulle bli for polarisert, at ikke håpet igjen skulle bli knust.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s