Dag 18 – Følelser

Gjev handi di bror min / Me lovar og kved / Skal Noreg gå under / so vil me gå med.

Jeg tør ikke tenke på hvor mange følelser denne minnebautaen forteller om. Den står på Andenes og ble reist 19 år etter at krigen var slutt. Symbolsk nok ble den reist på unionsdagen, 59 år etter at Norge skilte seg fra Sverige i noenlunde fredelige former.

17 navn er listet opp, og dødsårsaken for hver og en av dem er angitt. Flere døde da skip gikk ned. Mathias og kona Bergitta døde i et minefelt – hva skulle et par på 73 år ut i et minefelt å gjøre, flere år ut i krigen, i 1944? Var de jaget dit, eller flyktet de gjennom et område de trodde var trygt? Hadde minene nettopp blitt lagt uten deres vitende? Jeg aner ikke, men jeg ser for meg at de flykter fra tyskere som inntar huset deres, kanskje skynder de seg over slettene til den nærmeste bygda. Kanskje så barna, barnebarna eller naboene hva som skjedde med dem. Jeg grøsser.

De døde er listet opp ut fra hvilken bygd på Andøya de kom fra. Fem ulike steder, med Andenes på nordspissen av øya som det største stedet og med flest døde. Alf Åse er ikke en skrivefeil; Åse er et stedsnavn på Andøya og dermed også et etternavn for mange som kommer derfra. Alf døde etter nøytralitetsvakt sier bautaen – og jeg aner ikke hva det er. Jeg ringer mamma, som heldigvis er vant til rare spørsmål per telefon uten noen påviselig foranledning. Hun forteller at nøytralitetsvaktene skulle passe på at enkelte avtalte områder var nøytrale. Alf døde den første krigssommeren. Kanskje har Alf blitt skutt da han påpekte overtramp, kanskje ble ‘hans’ område overtatt av tyskerne akkurat den dagen? Jeg aner ikke, men Alf er ikke glemt.

Et par menn i 20årene hadde tydeligvis meldt seg til tjeneste og var med i forsvaret av Narvik – og døde der, på samme dag. Kanskje kjempet de side ved side? Min mormor befant seg i Narvik da, hun var 24 år og med i saniteten. Da havna ble bombet, rodde de ut i robåter og tok med seg dem som kunne hjelpes. Kom det nye flytokt og bomber mens de var ute, forsøkte de å søke ly langs skutesidene. Kanskje har hun sett Osvald og Angel ligge et eller annet sted, på land eller i vannet, mens hun tok seg av noen andre som hadde mulighet for å overleve? Parallellene til sommerens hendelser får meg til å grøsse når jeg tenker skriver dette. Mormor ville ikke snakke om krigen og om det hun hadde opplevd. Men hun var redd for fly, for flyduren spesielt, hele sitt liv.

Det er så mange bautaer i verden at det er lett å overse dem, å tenke at ‘har du sett en, har du sett alle’. Det stemmer kanskje. Men tar man seg tid, oppdager man at de bærer med seg følelser som strekker seg langt ut over tiden de ble til på. Et taust hjørne i nåtida bærer med seg tause skrik fra fortida.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s