Stakkars, stakkars pappa

Nei, jeg kommer nok ikke i kveld likevel, sa han. – Veien er sperret for det har vært en trafikkulykke her, og jeg tror det blir stengt ei stund.

Vi prater litt til, jeg halvt forbauset over at han ikke er kommet lenger, og han forteller om ulykka som fant sted rett forbi hytta. Han skulle til ferga og etterhvert nedover hit igjen, jobben kaller, men det hjelper ikke med jobbkalling når veien blir stengt. Lenge stengt. – Jeg var andre…nei, tredje bil som kom til fra denne sida, sier han. Pausen varer et halv sekund for lenge. – Og det var ikke noe man kunne gjøre, den sto i full fyr med en gang og var helt overtent. Det tause halvsekundet sier alt.

Nå er han på hytta. Jeg hører på det han ikke sier hva han må tenke inni seg, hvordan han har det. Han som i flere uker har vært støttemannskap for noen som har vært i krevende førstelinjetjeneste i det lokale kriseteamet etter Utøya, er med ett selv i første linje – bokstavelig talt. Jeg vet han er profesjonell, vet at han takler det. Men det betyr ikke at han har det bra akkurat nå likevel. Han har alle kursene innenfor brann og redning, har vært godkjent røykdykker i lukkede rom og hele greia, men i kveld hjalp ingenting av det han har lært og erfart. Det var ikke noe han – eller andre – kunne gjøre.

I morgen kommer han hit, etter ei natt på hytta. Han skal få brunch og en lang, varm klem. Minst. Jeg håper han får sove i natt. Stakkars fine pappaen min.

(Og for ordens skyld: Stakkars alle andre involverte og/eller pårørende også…)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s