Det er ingen tvil om at det er høst. Vi kom ut av bilen og skulle la hundene løpe løse, og ble møtt av et lydbilde som satte tankene hen til Serengeti eller andre eksotiske steder. En kakofoni av vingekledde skapninger gjorde det vanskelig å holde en samtale gående over bilpanseret. Ei mast, tolv wirer som fester den til bakken – og et hundretalls fugler som sitter oppetter hver eneste desimeter av hver eneste wire. Det var surrealistisk, og jeg hadde ikke blitt overraska om Hitchcock hadde dukka opp med kamera og statister et sted. Eller noe. Litt bråkete, litt kult, litt uvanlig, litt spooky. Høsten fester et stadig sterkere grep, ser det ut til.