Skulpturlandskap Nordland: Flakstad og evigheten

Epitaph sett mot nordvest
Epitaph av Toshikatsu Endo

Epitaph heter denne skulpturen, og den holder til i Flakstad. Hvis du kommer nordfra og kjører utover i Lofoten, har du kanskje vært i Nusfjord. Deretter fortsetter du utover E10’en forbi Ramberg, og innerst i bukta viser et skilt at veien til Skjelfjord går til venstre. Du svinger av, men stanser etter kanskje 100 meter eller noe. Der finner du Epitaph.

Ordet epitaph betyr ‘minnebilde’. Skulpturen er laget av japanske Toshikatsu Endo. Fem meter høy og med åtte meters diameter står den der, en kompakt sylinder bygget av stein. Mange steiner. Det er lett å syns at den er kjedelig, siden formen er enkel og skulpturen bare ‘står der’ tilsynelatende uten å skulle brukes til noe. Men hvis man ser seg rundt, tenker seg litt om og reflekterer, har skulpturen etter min mening en nesten meditativ ro ved seg. Det er noe med den, uten at jeg helt kan forklare det.

Epitaph mer detaljert
Epitaph på nærmere hold

Prosjektets hjemmesider forteller at Endo ofte bruker en sirkel eller en ring som basisform for sine skulpturer. Sirkelen er både i japansk og i vår mer hjemlige kunst ofte sett som et symbol for evigheten eller noe som er varig – det syns jeg er veldig passende der skulpturen er plassert. Det ‘bestandige’ speiler seg overalt: i fjellene, i havet, i vinden som får godt tak her, i den evige og konstante brytingen mellom naturkreftene som har skapt Lofoten, rett og slett. Det evige speiles også i folket som bor her, på flere måter enn èn.

Faktisk er skulpturen også plassert like ved et gammelt steinras, noe jeg ærlig talt aldri har lagt merke til. Men selv det faktumet har på forunderlig vis en slags sammenheng med fokuset på det evige, det universelle. Det gir rom for flertydighet. Da jeg var der sist, gikk sauer og beita rundt skulpturen. På forunderlig vis passer det også inn.

Jeg syns kunstneren selv sier det på en fin måte:

At that instant, I knew by intuition that this land was not needing, in any sense, any artistic works such as sculpture. Any works of the sculptor who had separated himself from the secret of community and had started to work as an individual, would have no influence over the land, and such a sculptor would have already been rejected by its nature from the beginning.

og videre:

I really want to move this place.

I desire to create an agitation, even a slight one, in the magnetic field that is being produced by the nature of this land. But this should not be done by adding something new to this land but by realizing a foreign entity which would have been impregnated in this land – thus realizing a two-faceted meaning in this entity.

Only through this method could I find a way to confront with the natural strength that I feel from this land.

Advertisements

6 thoughts on “Skulpturlandskap Nordland: Flakstad og evigheten

  1. Hei. Jeg burde selvfølgelig ha fortalt deg forlengst hvor mye du har vekket min interesse med alle innleggene du har skrevet om Skulpturlandskap Nordland. Je må hjertelig takke deg for dem. De får meg tenke mer enn du kunne gjette.
    Med hver ny skulptur du viser, kommer umiddelbart det kritiske spørsmålet «hva stemmer ikke her ?» og snart etterpå «hva skulle jeg gjort hvis jeg hadde blitt bedt om å skape en gjenstand i dette stedet ?» Og vet du hva ? Jeg finner ganske ofte en idé : noen ganger tror jeg at stedet trenger noe helt annet enn det som var gjort, og noen ganger tenker jeg omvendt at konseptet er ganske godt men var ikke riktig ført nok.
    Det er merkelig at du har gitt meg lyst til å tegne, for eksempel med Photoshop, det som jeg ville endre i skulpturene, eller skape på nytt. (uheldigvis, jeg er for lat og har aldri gjørt det… Ihvertfall, det er kanskje bedre for alle at jeg ikke viser frem det jeg forestiller meg. 🙂 )
    Jeg har ikke prøvd å analysere systematisk hva jeg tenker om de forskellige skulpturene jeg har sett hittil. Men, uten å tenke dypere om emnet, har jeg den uklare oppfatningen at mange av dem er en gjenstand som kunne være stilt på et annet sted likeledes. Jeg tror mange av dem har en kunstig måte å kommunisere med landskapet : for eksempel, ved å stille et hull i midt av skulpturen, så får oss kunstner å fokusere vårt blikk til et særlig sted i landskapet. Men da føler jeg ofte at skulpturen er bare skapt som et middel, en instrument, og kunne blitt stilt på noe som helst sted hvor det finnes noe fint å se på, eller kunne lett blitt byttet av noe annet, her. Og det selvfølgelig er ikke nok for å føle at verket kommuniserer med omgivelser sine på en relevant måte.
    Det som er forbausende med «Epitaph» er, omvendt, at det er et objekt man ser på, ikke gjennom. Som fleste andre er det en enhet i seg selv. Men på grunn av dets regelmessig form, finnes det ikke bare et eneste synspunkt for å se på det. Sånn påvirker det det hele stedet hvor det ligger, med sitt eget nærvær.
    Det kanskje er et paradoks, men jeg tenker at flere kopier av «Epitaph» kunne velykket være bygd på andre steder, men det betyr ikke at det ikke er relevant på stedet hvor det ligger idag.
    Som du ser, du gav meg en fin anledning til å tenke litt !

    ps. Kjære Elisabeth. Mange av mer eller mindre små problemer hindrer meg å skrive like mange kommentarer til din blogg som jeg ønsker. Jeg ikke klager men bare prøver å forklare hvorfor jeg ikke oftere stjåler et par timer fra «viktige ting jeg skulle gjøre» for å skrive om bloggene jeg liker å følge, og særlig din. Minst vil jeg bekrefte at jeg har altid lest den med store interesse og glede. Og skal fortsette.

  2. Geitost: Tusen takk for en fantastisk fin kommentar; både lengde og innholdsmessig! Det er så interessant å lese dine refleksjoner og tanker, både om denne og andre skulpturer. Og jeg blir veldig glad for at du tar deg tid til å skrive en så lang kommentar hos meg 🙂

    Jeg syns du har et veldig godt poeng i at mange av skulpturene kunne ha vært erstattet av noe annet eller plassert et annet sted, og gitt samme utbytte som de gjør i dag. Det er interessant at DU sier det, fordi du ikke bor her og på det viset ikke har noe forhold til stedene og/eller skulpturene. Poenget ditt hjalp meg å sette ord på noe for meg selv som jeg har tenkt, uten at jeg tidligere har klart å formulere det: Mange av skulpturene er for meg preget av at kunstneren har et relativt ferskt (og på sett og vis overflatisk) forhold til stedene hvor skulpturene skal være.

    For meg er det mange av skulpturene som rett og slett mangler dybde i måten de kommuniserer og forholder seg til omgivelsene på. Fauske og Sortland er eksempler på dette i mine øyne, mens jeg opplever at Vest-Vågøy (hodet på Eggum), Bø i Vesterålen og faktisk Skjærstad fungerer bedre. Mangelen på dybde har gitt et kunstverk som på sett og vis bare skraper i overflaten av noe som kunne vært mye dypere.

    Så er det Epitaph. Du har en fantastisk observasjon i kommentaren din: Det som er forbausende med “Epitaph” er, omvendt, at det er et objekt man ser på, ikke gjennom. Nettopp! Det gjør Epitaph veldig spesiell i sammenligning med mange av de andre skulpturene. Omgivelsene den står i er veldig preget av evigheten; naturens krefter gjennom tusener og millioner av år har preget og tæret og formet landskapet slik at det ikke ligner noe som er noe annet sted; alle formene i landskapet til lands og til vanns er uforutsigbare, uregelmessige og unike – skapt av evighetens krefter. Epitaph bryter HELT med dette; den har en regelmessig og ‘bunden’ fasong, og skulpturen bærer tydelig preg av at den er ‘kunstig’ anlagt. Samtidig bærer den lokale elementer (stein) i seg, og sirkelen er vel et av de eldste evighetssymboler man har fra menneskets historie. Dermed klarer skulpturen i mine øyne å oppnå to ting samtidig: Den bryter med omgivelsene, samtidig som den bekrefter dem og det de forteller om. Den har rett og slett funnet sin rettmessige plass et sted hvor alt ‘kunstig’/anlagt i utgangspunktet vil være et fremmedelement.

    Det er simpelthen en dybde i Epitaph og hvordan den kommuniserer, som skiller seg markant fra veldig mange av de andre skulpturene. Og jeg blir imponert over deg som ser dette fra lang avstand og klarer å sette ord på det. Det blir garantert flere skulpturlandskap-poster her etterhvert; det er flere jeg ikke har blogga om, og jeg innbiller meg at kommentaren din vil gjøre de kommende bloggpostene enda bedre.

    Tusen takk skal du ha!

  3. Epitaph. navnet selv er relevant her, tror jeg. Ordet mener vanligvis påminnelsen til noen folk begravd i nærheten. Det jeg ser i dine bilder ligner på en slags ruin av et rund tårn til en ødelagt gammel byggning, et rund tårn, altså den døde resten til et forsvunnet samfunn. Det trenges ikke noen innskrivelse : verket selv ser egentlig ut som et slags epitaph om et glemt folk. Er det da ikke mulig at det fantes en gang folk som bodde der ? Det er kunstneren sin fantasi å påstå at stedet har blitt (symbolisk) bebodd, selv om vi har idag ikke noe hint om hvis det skjedde eller ikke i fortiden. Kunstnerens idéen er sannsynligvis at arkeologer skal finne spor til et samfunn, om de graver litt derunder.

    Finnes det noen dybde i dette verket ? Det tror jeg ikke. Bortsett fra det jeg nettopp skrev, jeg ser ikke en dybde her, men heller en masse, eller en kraft.
    Jeg ikke spiller med ordene.
    Det jeg har i sinne er at jeg kan gjerne sammenligne verket med deg selv, i uværet, i noen sted jeg ikke husker nøyaktig, da du fortalte at du snakket til stormen og ropte til den at du skal «aldri gi deg» eller noe slikt. Du var bare et veldig lite mennesket, nesten ingenting i midt av det urolige kjempestore landskapet, men din vilje var den største kraft i stedet !
    Så ser jeg dette verket.Mens jeg skriver det, tenker jeg at det er grunnen hvorfor du liker det også. Men alderen til verket er falsk, en illusjon, kunst. Verket er imponerende, men bare på en estetisk måte.

    Den esneste dybden jeg ser bak disse bildene, ligger hovedsakelig i deg selv. På en måte, jeg ser deg som en levende epitaph til de generasjonene som bodde på ditt land i forrige tider.
    Unnkyld for den sikkert litt for lyriske tonen. Jeg ikke ønsker å skremme deg i det hele tatt men bare å uttrykke en spontan følelese, nemlig at jeg tror at dette innlegget overhodet oppsummerer ganske godt det jeg setter pris på i din blogg generellt. Klem.

  4. Hmh. Vi opplever Epitaph veldig forskjellig, skjønner jeg 🙂 Epitaph betyr ‘minnebilde’, og den ligger et sted hvor det alltid har bodd mennesker – helt siden øyene i Lofoten reiste seg fra havet etter istiden. Den minner om menneskene som har bodd her i uminnelige tider; menneskene da som i dag har levd av det naturen gir dem her oppe; fisk, dyrket mark for jordbruk, kjøtt fra tamdyr og vilt. Den minner meg på sett og vis både om menneskene og om livet de har levd.

    Det faktum at det er brukt stein fra et lokalt ras (det er fjell like ved) til å bygge skulpturen, trekker for meg en parallell til at den ikke bare minner oss om folkene fra fortida – den sier også noe om disse folkene; at de levde (og i dag: lever!) under veldig krevende naturforhold, men er seige som stein og holdt ut, selv om naturen til tider krevde mye av dem. Havet gir, havet tar, men vi flytter aldri 😛

    Du finner ikke noe dybde i skulpturen; jeg gjør det.

    Epitaph trekker – for meg – en tråd som strekker seg helt fra fjern fortid gjennom dagen i dag og inn mot fremtida. Både du og kunstneren selv nevner kraften som er synlig, og jeg er helt enig. Det ligger en stille kraft i skulpturen; for deg er det ‘det eneste’ med skulpturen; for meg er det et element i det som er skulpturens attraktivitet. Jeg tenkte ikke på det da jeg oppdaget Epitaph første gang – da syns jeg den var litt kjedelig, «bare en sylinder av stein» og ferdig med det. Men etter som jeg har lest mer om den og reflektert mer selv, dratt dit flere ganger osv, får jeg mer og mer sansen for den, langt ut over det estetiske.

    Du skremmer meg overhodet ikke med ordene dine – jeg syns det er interessant med en diskusjon, når meninger brytes mot hverandre og man ser ulike ting i en og samme gjenstand. Det tvinger meg til å tenke litt mer, og det liker jeg.

    Så håper jeg at du kan ha en lignende opplevelse enten med denne skulpturen eller en av de andre, når du en dag kommer deg nordover på visitt 😀

  5. Det er utrolig, hvor mye man kan være feil…
    Har jeg vært helt uoppmerksom, og har jeg ikke godt lest det du hadde skrevet, jeg aner ikke, men det er merkelig at, fra det første øyeblikket, jeg har ikke tvilt et sekund, fra bildene dine, at stedet hadde altid vært helt folktomt !
    Med et så feil utganspunkt, min kommentar hadde små sjanser å være relevant, ikke sant ?.

    Så verket er en ekte epitaph. Og ikke lenger den fiksjonen som jeg tenkte på.
    Jeg ser bedre poenget ditt om den dybden du nevnet, nå, og jeg kan gjerne dele din mening fra nå av. (Jeg ikke prøver å vise meg konsensuell eller diplomatisk, men bare kommer ganske logisk til samme konklusjonen som deg. Og etter å ha lest forklaringen du gav i din tilbakemelding, ser jeg ganske godt den tråden mellom for, nå og fremtider som du beskrever.)
    Men snart ser jeg også en slags konkurranse mellom «sansen» og «det estetiske».

    Hvis sansen var målet hovedsakelig, så kunne vel et skilt stilt på plass være nok, med en tekst som forteller alt som besøkere trenger å vite om folket og stedet, like det som kan leses i utendør museer. Okei, jeg overdriver litt, men prosjektet kunne vel passet iallfall med noe skapt under en synligere lærerik intensjon, og uten å bry seg for mye for den formen.

    Men her har vi et kunst verk, ikke en lærebok. Det finnes ikke noe innskrivelse på det (tror jeg).
    Jeg er enig med deg at bruken av lokal stein er meningfull, og bekrefter at verket tilhør virkelig omgivelsene sine. Men når det gjelder formen til verket ? Er en cylinder en tradisjonell form for byggninger eller bo plasser i Nord-Norge, som en kuppel for inuittene eller mongolene, eller en pyramide for egyptene ? Eller er den en tradisjonell figurasjon ? Det tviler jeg litt om.

    Omvendt, jeg tenker at kunstner her snakker til oss med å bruke uttrykksmodusen til modern kunst, og med å følge reglene til abstrakt maleris grammatikken.
    Jeg tror at kunstneren lettet etter noe å gjøre med landskapet rundt omkring, faltisk, å skape noe som kunne eksistere med sin egen rasjonalitet, og samtidig, kunne kvalifisere landskapet, og «forbedre» det på en viss måte.
    Så tenker jeg at «Epitaph», som svar, mente at hele landskapet føltes som en fortelling som trengte et skilletegn. Et punkt.
    Ifølg Wassily Kandinsky sin definisjon : «Der Punkt ist Urelement, Befruchtung der leeren Fläche.» Unnskyld for en veldig pompøs referanse, men det gir en ganske direkt adgang til det jeg mener : et massive punkt i landskapet, et sofistikert punkt (jeg liker den særlig måte å overlegge to forskjellige typer av stein), også en slags magnet, som veier og tiltrekker samtidig den hele komposisjonen. Tja, bare min følelsle.

    Men det som er en spennende opplevelse med vår liten samtale her, uansett, er å oppdage hvor mye vi, gjennom det vi ser i dette kunstverket, viser først og fremst hva som vi er egentlig. Som jeg ser deg, jeg er ikke overrasket av ditt søk til synlige (eller mindre synlige) lenker, i fleste steder og folk rundt deg på ditt vakkert gammelt land, mens jeg må inrømme hvor mye jeg er opptatt generellt av søket til «en riktig gest». For meg som neppe ønsker å snakke om meg selv, det var forbausende. Og hadde det vært bare for denne konklusjonen, var det veldig verdt å utveksle litt om «Epitaph» med deg.
    Takk ska du ha. God helg.

  6. Det har vært interessant å ha denne meningsutvekslingen med deg, Geitost – det har gitt meg mye! Du har gitt meg mange nye tanker og til dels ny innsikt, og det er jeg takknemlig for.

    Mye av det du sier, er reflektert i det siste avsnittet i innlegget, i kommentaren fra kunstneren selv: «But this should not be done by adding something new to this land but by realizing a foreign entity which would have been impregnated in this land – thus realizing a two-faceted meaning in this entity.Only through this method could I find a way to confront with the natural strength that I feel from this land.»

    Han bekrefter på mange måter det du påpeker – om sirkelen som er fremmed i dette landskapet, men samtidig gir mening når den blir plassert der, for eksempel. På forunderlig vis er Epitaph både en oppsummering og en pågående fortelling samtidig.

    Jeg håper jeg får ta deg med dit en gang i virkeligheten – og til de andre skulpturene rundt omkring!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s