Om små og store

…for jeg vil ikke risikere å bli sviktet av deg igjen, sier han. Det svir, men han har unektelig et poeng og jeg kan ikke si noe på det.

Og i ettertid har jeg tenkt endel på det. Det er menneskelig å svikte, menneskelig å gjøre feil. Det som skiller et stort menneske fra de andre, er hvordan man takler det å ha sviktet (og det å ha blitt sviktet, coming to think of it). Gir man opp hvis man har sviktet en gang, eller gjør man et nytt forsøk for å vise seg pålitelig? Svikter man igjen og igjen, eller reiser man seg fra asken og fra selvfordømmelsen og skammen, forandrer man sin vei?

Jeg vet at jeg selv har valgt forskjellige utveier de gangene jeg har vært svikeren. Noen ganger har jeg gitt opp og blitt borte, andre ganger har jeg gjentatt mine egne feil, og noen ganger har jeg klart å reise kjerringa; å prøve på nytt og gjøre det bra neste gang. En gang i ungdommen sviktet jeg ei venninne grovt, og hun døde i ei grusom ulykke før jeg rakk å be om unnskyldning og tilgivelse. Det å tilgi seg selv i etterkant av noe slikt, satt veldig langt inne. Mange år, mange tårer, mange samtaler. Men det gikk til slutt, med god hjelp.

Andre ganger har jeg klart å ta vare på den nye sjansen jeg har fått. Jeg har gjort mitt beste, vært obs på å ikke gjenta gamle feil, strukket meg litt ekstra for å være sikker på at denne gangen skulle det gå bra. Det har hendt jeg har klart å lyktes med å snu; med å forandre noen sin oppfatning om meg, med å overvinne noens mistro, med å nesten viske ut en skuffelse jeg selv har skapt hos et annet menneske. Og det har hendt at jeg ikke har klart det.

Nå står jeg i en slik situasjon igjen. Jeg har sviktet, men er langsomt i ferd med å få en ny sjanse. Jeg må gå på eggeskall, må balansere hårfint mellom å ‘gjøre bot’ og tilfredsstille andre uten å gå for mye på akkord med meg selv. Jeg håper det vil gå bra, men jeg aner ikke.

De som har inspirert og imponert meg mest gjennom livet, er de som har klart å reise seg til tross for eget svik, som har greid å overvinne egen og andres fordømmelse, som har hatt mot til å ta et oppgjør med seg selv i stedet for å glatte over. Som har snudd det destruktive til noe konstruktivt. De som har vist meg at det er mulig, selv om det koster. I mine øyne er de store mennesker.

Jeg håper jeg er en av dem.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s