De’ e nok nu. Verkeli nok.

Etter to måneder med det som føles som nesten sammenhengende regnvær var det godt med en solskinnsdag. Det var klar himmel helt fra før sola sto opp – det vet jeg, for jeg var ute med den firbeinte! – og til lenge, lenge etter at den hadde gått ned. Innimellom der jobba jeg de fleste timene, men på ettermiddagen kom jeg meg ut av byen sammen med pelsdotten. Vi dro til gamle jaktmarker, til gamle venner, til en velkjent sti og en elsket lekekamerat.

Solnedgangen lyser opp himmelen, havet og skyene

Solnedgang over Saltenfjorden

Vi klarte ikke finne ut hva som glødet mest; himmelen eller skyene. Men sola forsvant bakom Sandhornet og himmelen badet seg i nyanser jeg ikke kan beskrive. Selv havet var en stakket stund helt forgylt utover fjorden. Vi holdt nesten pusten i ærefrykt. Og gjensynsglede.

Det er godt å minnes på dager som denne; dager som kommer etterpå og bare er grå. En endeløs vannvei i grått og vått. Værsyk? Jeg? Hmph. Det er like før jeg begynner å lengte etter sne, selv om det enda er lenge til jul.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s