Når damer får manneinfluensa

Når ellers selvberga damer får manneinfluensa, er det åpenbart for alle at vi snart kommer til å dø. I alle fall føles det sånn, og det er ikke noe du kan si som får oss til å tro noe annet. Selvberga damer som har egen elektrisk drill og kan bruke den, blir regelrette pingler uten selvrespekt. Vi syter og klager, og vi gjør vårt beste for at alle som innenfor verbal rekkevidde er klar over tingenes tilstand og elendigheten.

Varme damer som gjerne går ute i ti minusgrader uten votter og lue, er kalde på fingrene og fryser i hele kroppen hele tida. Selv om en rask berøring av for eksempel mage eller armer avslører at kroppen faktisk er litt i overkant varm. Vi som til daglig takler den våte høsten i mellomtykk hettegenser og regnjakke, går i ullundertøy, dunjakke og votter når det er fire-fem plussgrader ute. Og vi hutrer, enten vi er inne eller ute. Vi bytter batterier i fjernkontrollen til varmepumpa fordi det virker som om det ikke nytter å skru tempen opp et par hakk. Vi er nuppete av gåsehud på hele kroppen hele tida.

Vi er voksne og selvberga, men sender skamløst sutrende tekstmeldinger til foreldre, søsken og gode venner i håp om å få litt sympati og omsorg. Og kanskje en sjokolade i posten, som i gamledager? Helgevasken av huset blir glatt avglemt og utsatt, og hundehår i trappa og hybelkaniner her og der får formere seg fritt. Vi holder oss for gode til å sutre med statusoppdatering på fjasboka, men sørger for å legge igjen kommentarer på veggen hos noen vi er glad i, slik at det likevel vises i oppdateringene hos de to-tre hundre personene i fjasbokvennneflokken som faktisk forstår norsk.

Vi tar vanligvis ikke tabletter eller medisiner av noe slag uten at de blir tredd ned gjennom halsen på oss, men skeier ut med en paracet og en ibux samtidig. Vi orker ikke lage mat og lever en hel dag på fire tynne knekkebrød med brunost, men på et eller annet tidspunkt forsvinner en kopp kaffebaileys fordi det er medisin og trøster veldig. Vi som vanligvis går og går og går på kveldstur med en diger husky, vurderer å bare la den tisse i hagen for å gjøre det enkelt (men ender opp med en rolig tur som dekker ½ av den vanlige distansen og likevel bruker 2/3 av tida).

Vi som knapt kan huske et nys utenom pollensesongen, harker og fnyser i et ett. Vi som ofte snakker med fremmede i telefonen og får komplimenter for vennlig stemme, blir med ett ca Leonard Cohen og har stadig noe gugge vi hoster opp og spytter i næmeste vask eller toalett. Vi regner med at stemmen forsvinner om et par dager og tar våre forholdsregler i så henseende.

Til forskjell fra menn som har manneinfluensa, varer det imidlertid ikke lenge. Vi har akkurat nok av flinkpike-syndromet til at vi presser oss på jobb (selv om vi sørger for at kollegene er fullt ut informert om elendighetens tilstand). Dessuten har vi en vesentlig fordel: Det går raskt over, som regel varer det bare en dag. Vi sover det rett og slett av oss! Så i morgen har jeg tenkt å være fullt restituert og frisk igjen, slik at jeg får med meg det jeg har planlagt for resten av helga.

Heldigvis. Du kan kalle meg tapper, hvis du vil.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s