Gamle synder ruster ikke

Du vet hvordan det er når man kjenner noen som dør langsomt av kreft, eller når man leser blogger eller nyhetsartikler om folk som venter på transplantasjon eller noe sånt. Når folk har tid på seg og samtidig vet at den tida er begrensa, blir det ofte viktig for dem å skikke sitt bo, som det heter. Å forsone seg med dem man kan forsones med, å gjøre rett og skjel så langt det er mulig, å gjøre sitt for å ikke etterlate seg noen løse tråder den dagen man går bort.

Og jeg har tenkt at det er utrolig fint, men samtidig: Hvorfor skal man vente til man nesten er død?

Til Deichmann
Fineste Deichmann - jeg er skyldig!

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har det innimellom sånn at ting hoper seg opp. Bøker jeg har lånt, klær jeg skulle fiksa litt på, ei skuff jeg skulle rydda i, noen papirer jeg skulle sortert og/eller kasta… Det er alltid noe man skulle gjort, men som man prioriterer i boksen for ‘gjøre senere’. Noen ganger blir ting verre og verre jo lenger man utsetter dem, og terskelen for å gjøre noe i det hele tatt blir etterhvert uoverkommelig høy.

Sånn har jeg hatt det med et par bøker som har fulgt meg i mer enn et tiår. Det er snakk om to bøker jeg lånte på Deichmanske bibliotek i Oslo en gang på slutten av 1990-tallet. Den ene av dem har jeg lest, og senere innkjøpt til eget eie, den andre har jeg ikke engang kommet meg igjennom, tror jeg. I alle fall husker jeg det ikke. Da jeg flytta inn i huset i på tampen av sommeren, dukket de to bøkene igjen opp da jeg skulle rydde ut av eskene mine. Jeg la dem på bokhylla så jeg skulle huske å returnere dem – og der har de blitt liggende.

Til Deichmann
I posten i morgen - jeg lover!

Helt til i dag. I dag tok jeg meg på tak og skrev et brev til Deichman og forklarte situasjonen. Jeg oppdaga at bøkene ble lånt i 1998 – det er 13 år siden. Jeg håper ikke det er et illevarslende tall. Tross frykten for astronomiske forsinkelsesrenter har jeg nemlig skrevet adressen min på baksiden av konvolutten. Just in case. Nå ligger et lite brev og to bøker i en liten plastpose som blir med når jeg skal på jobb i morgen. På et eller annet tidspunkt skal jeg snike meg innom postkontoret og sende dem.

Så er det bare å håpe at Deichman ser med overbærenhet på gamle syndere som forsøker å gjøre opp for seg…

Advertisements

4 thoughts on “Gamle synder ruster ikke

  1. 😀 Ikke verst. Det blir nok dyre bøker, Elisabeth…
    Men du kan jo se om du kalrer å la dem ligge noen måneder eller år på en hylle på jobb før du sender dem 😉

  2. Jeg håper du tar feil – at Deichmann skal bli glad for å få dem tilbake, siden de forlengst er avskrevet som tapt… 😉

    Jeg har forresten ei bok i hylla som er din også… Har kommet meg halvveis gjennom den, og har ambisjoner om å klare hele før jeg sender den i retur. Du får si fra om du savner den!

  3. Flinke du! Eg har liggande nokre kassettar her frå Deichmanske, men dei trur eg faktisk ikkje dei vil ha tilbake. Då har du somla med innleveringa, når lagringsmediet har gått ut på dato. :fnise:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s