27. november

Bestefar og jeg
Min ettårsdag. Det var seksti år mellom oss, men de var aldri noe problem.

I dag er det 97 år siden han ble født. Familien var fattig, faren var fisker og moren tok seg av barn og dyr som best hun kunne. På ei øy midt i Lofoten forsøkte de å leve så godt de kunne, selv om de i perioder var så fattige at de bodde i en del av låven til noen andre i familien.

Da han var 18 fikk han polio. Han ble lam helt fra halsen og ned. En gang mens han lå 100% pleietrengende i ei seng på låven, hvor familien bodde da, ble det sånt uvær at resten av familien flyktet fra låven i frykt for at den skulle ramle sammen. Låven holdt, men etter den hendelsen hadde han en livslangt frykt for dårlig vær. Han fikk ordentlige angsttak når været ble for kraftig, uansett hvor trygt og godt og skjermet han bodde siden.

Han kom seg relativt bra etter polioen. Venstre arm var lam resten av livet, og det ene beinet var litt stivt og redusert, men han var en kraum til å arbeide og gjøre maksimalt ut av de ressursene han hadde. Han satte poteter, sto i butikk, var klokker i kirka og holdt etterhvert orden på hus og hjem mens kona var på jobb – på 1950tallet!

Han var en sjarmerende mann, kjapp i replikken og med et godt glimt i øyet. Gudsfryktig, uendelig snill og hjelpsom overfor alle. Men det tok sin tid før han ble gift. Først i en alder av  34 år giftet han seg, med ei Narvikdame han hadde blitt kjent med da de begge var ledere på en speiderleir i Lofoten. Fire år senere fikk de ei datter, og fire år etter henne ei lillesøster. I det hvite huset langs E10 midt innpå Vest-Vågøya var det stadig sang og spill, og gjester alle vegne. Der var ikke mye husrom, men med hjerterom strakk de det mye lenger enn hva man skulle tro var mulig.

Bestefar var uføretrygda store deler av livet, og senere minstepensjonist. Han hadde store problemer med hjertet og helsa forøvrig, og noe av det første jeg husker med ham, er at han holdt på å dø og ble hentet i ambulanse. Men helseproblemene tok aldri humøret, snillheten og omsorgen var alltid de samme.

Jeg husker en gang jeg var på besøk der ved lunsjtider. Bestefar hadde spist sine to grovbrødskiver og drukket et glass melk og en kopp kaffe. Nå la han seg bakover i stolen sin, foldet hendene over magen og så sukket han: – Vi har det nu godt, vi rike! Den kommentaren er betegnende for holdninga han hadde; takknemlighet for det minste såvel som for alt det store.

En høstfredag i 1997 døde han, bare halvannen måned før han ville fylt 83 år. Han var klar i hodet til det siste, selv om kroppen ikke ville mer. Jeg savner ham fortsatt. Jeg bor ikke nært nok til å ta turen til kirkegården. Men i dag tenner jeg et lys og tenker på bestefar.

Advertisements

5 thoughts on “27. november

  1. Det var en fin og tankevekkende historie Elisabeth. Det er mye vi kunne lært av gamlefolket fra flere generasjoner før oss – men vi er kanskje for hovmodig begeistret over våre egne moderne prestasjoner til å verdsette holdningene og livsførselen som bestefaren din sto for.

  2. Djiihaa: Jeg har lært mye om hva jeg verdsetter i livet fra bestefaren min, både når det gjelder tro og vurdering av mennesker og det å velge hva som er viktig i livet. Han var langt over 70 år da han fortsatt jobba med seg selv og for å overkomme egne fordommer, og han sluttet aldri å utvikle seg og reflektere over ting. Fantastisk mann! Jeg skulle gjerne sett flere som ham, i alle aldre…

    Ståle: Tusen takk, det var fint sagt 😉 Han var en super mann. Han og bestemor var veldig gjestfrie og utviklet bl.a. et nettverk blant unge leger (og annet helsepersonell) som kom til sykehuset hjemme i turnustjeneste. De kjente i utgangspunktet noen, som de inviterte hjem og viste omsorg for, og dermed ga disse kandidatene navn og nr til besteforeldrene mine videre til andre de kjente som skulle dit på turnus senere. Jeg har møtt utrolig mange – senest i fjor – som jobber i helsevesenet og sier til meg «Åh, er du derfra? Der kjente jeg noen fantastiske mennesker da jeg gikk i turnus, de gjorde hele oppholdet utrolig mye bedre og ga meg en følelse av hjem!» Når jeg spør om navn til det paret de snakker om, eller spør om det var S og A, viser det seg nesten uten unntak å handle om besteforeldrene mine. Da blir man både stolt og ydmyk!

  3. Eg VEIT at den snillheita har gått i arv. 🙂 Om det er genetisk eller om dei to var gode føredøme? Sannsynlegvis begge delar. Eg saknar deg, fine! Det blir kanskje ikkje førjulstur til storbyen, men til våren, kanskje?

  4. [Hjertehjertehjerte]

    Jeg savner deg også, og er skuffet over at de turene jeg hadde planlagt i høst ikke gikk, av forskjellige grunner. Oslo er førstevalget, as are you mydear, når jeg bare peller meg nedover. Usikker på når pga jobb og diverse, men du får beskjed!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s