…de vandrer tilhope

(Bakgrunnsmusikk)

”Sorgen og gleden, de vandrer tilhope” heter det i den gamle salmen av Thomas Kingo. Og erfaringsmessig er det ofte sånn i livet – sorg og glede følges ad. Man Jeg kan ha lange perioder der livet er noenlunde på det jevne, og gjerne godt. Så kommer en stor sorg eller to. Nesten samtidig; en glede. Eller to. Det er sjelden en av de to kommer helt alene. Så også denne adventstida.

Det er bare noen dager siden jeg fortalte om flere dødsfall på kort tid innenfor min familie- og vennekrets. Jeg gleder meg til jul, og jeg gleder meg over adventstida, men like fullt kom det også et bakteppe av sorg dette året.

I dag kom motsatsen.

Jeg har ei venninne som har vært sammen med samme mann i mange år. Kjærester, forlovet og til sist gift. I lang tid har de hatt lyst på barn (de har ingen fra før), men det har ikke villet seg slik. Dels på grunn av perioder med krevende sykdom, dels uten noen fornuftig forklaring, har de simpelthen ikke klart å bli gravide. De har prøvd uten å rope høyt om det, men det har bare ikke gått. De har ikke blitt gravide, og uten at noen har sagt det, er det ingen tvil om at de har vært vanskelig å ikke komme noen vei. Ikke minst for to sjeler som er vant til å kunne jobbe seg til resultater på de fleste områdene.

Men i dag fikk jeg telefon og senere mms fra henne.

Dette blir en baby!

De er gravide. ”Hei tante Elisabeth! Jeg gleder meg til å hilse på deg!” var teksten som fulgte med dette bildet da samtalen var over. I virkeligheten ligger det en fem-seks centimeter lang klump inni en mage et sted i landet og venter på å gro seg stor nok til å schwuppe ut en gang på våren eller sommeren. Helt uten assistanse av noe slag har de klart å bli gravide aldeles på egen hånd, og det å si at ’lykken kjenner ingen grenser’ er å undervurdere gleden deres.

Og vår. Det er ikke så mange som vet det enda, men om noen uker vil nyheten ha spredd seg raskere enn et rykte på fjasboka. Det skulle ikke forbause meg om man kunne måle lokal temperaturøkning i de områdene hvor vennene deres er sterkest konsentrert – dette er siste par ut i opptil flere gjenger hva angår barneanskaffelser; alle andre har barn og nå blir superbarnevaktene foreldre selv.

Jeg har sett tårene, hørt den skjulte fortvilelsen, lest de uuttalte ordene som har ligget i blikket ved gitte anledninger. Nå er det slutt. Nå skal de bli foreldre, de har en fantastisk fødselslege som i løpet av en enkelt konsultasjon beroliget dem og fjernet omtrent alle bekymringer, og de kan gå i gang med å glede seg og planlegge som best de kan.

Og jeg? Jeg drikker et glass sprite og tar et par ruter sjokolade, selv om det er arbeidsdag i morgen tidlig, og i hemmelighet har jeg funnet frem et hefte med strikkeoppskrifter på babytøy. Det er nesten som om babyen kjennes litt min allerede, om enn litt på forskudd og avstand og sånn! Og julegaven til det kommende opphavet er allerede byttet ut med noe annet 😉

Tante Elisabeth er klar for action, lille venn. Ta den tida du trenger – jeg er her når du er klar!