Du skal elske din neste

Dette er den bloggposten jeg egentlig ikke ville skrive, men som jeg ikke klarer å la være. Jeg har forsøkt å overhøre når den har ropt i mitt indre, jeg har koblet hjernen over på noe annet når den har funnet gode argumenter og jeg har … vel, jeg har kjempa imot.

Det skulle egentlig være en bloggpost om den lykken jeg opplevde rett før jul. Jeg ei bok av min favorittforfatter på en bruktbutikk. Denne bloggposten skulle egentlig være en bokanmeldelse; et innlegg som fortalte om og vurderte boka, som sa noe klokt om tida den var satt i og paralleller til forfatterens eget liv. Som kronen på verket skulle jeg fortelle at jeg etter hvert oppdaget å ha fått kjøpe en førsteutgave for den latterlige sum av NOK 25,-. Jeg mener det – røverkjøp doesn’t even begin to describe it…

Men det går ikke. For parallellene mellom boka og dagens Norge, og den delen av samfunnet vårt som ble mer synlig av Maria Amelie-saken for et års tid siden, er så åpenbare og store at jeg ikke klarer å overse dem.

Min siste Remarque-bok
Erich Maria Remarque: Du skal elske din neste (1948)

For det første: Boka er skrevet av Erich Maria Remarque og heter ’Du skal elske din neste’. Den kom første gang ut i 1941, i Norge i 1948. Historien er satt i det vestlige sentral-Europa tidlig under andre verdenskrig. Hovedpersonen er Kern, en ung mann på 21 år som i åpningssekvensen blir tatt av politiet i Wien for ulovlig opphold i Østerrike. Det viser seg at han opprinnelig er tysk, sønn av en tysk kvinne og en tysk – og jødisk – mann. I likhet med sin far har Kern blitt fratatt sitt tyske statsborgerskap, og han har således ikke godkjente ID-papirer og dermed heller ikke oppholdstillatelse noe sted han befinner seg. Boka følger Kern og flere av personene rundt ham der de sendes nærmest som kveg fra land til land, over en grense til den neste; to dager her, ei uke der, tre dager der, hit eller dit? og tog og betjenter. Østerrike, Tsjekkia, Tyskland, Frankrike, Sveits, Italia. Jeg har selv vaset rundt i noen av de traktene, med tog og til fots, og vet hvordan grenseovergangene noen ganger ser ut og kan levende se for meg hvordan det var den gangen da.

I boka ser vi at flyktningene og de papirløse i nød lager sine egne systemer for å overleve og kommunisere med hverandre. Det handler om å tjene penger, det handler om å finne hverandre igjen hvis den ene eller andre blir tatt og sendt ut av landet, det handler om helsetjenester og bosteder og i det hele tatt. Det er en fascinerende, skremmende og samtidig vakker bok. Og hvis man leser flere av Remarques bøker, får man større innsikt i denne ’parallelle verdenen ’ til det man vanligvis tenker på som det ordinære samfunnet, og ikke minst er det flere av karakterene i bøkene som går igjen i hans forfatterskap. Parallellene til forfatterens eget liv er også tilstede, uten at det egentlig forstyrrer bøkene i noen grad.

Jeg koser meg med boka, men mens jeg leste boka, så vel som nå i ettertid, klarer jeg ikke befri meg fra en tanke: Boka er rett nok satt i mellom- og krigstidas Europa, men det kunne på mange måter like gjerne vært Norge i dag.  Å lese Remarque er som å lese Maria Amelie. Papirløse og deres kamp for overlevelse, tvangsutsendelse og frivillig utreise, jakten på jobb og penger og bosted og en tilværelse uten å ha muligheten for å gå ordinære veier. Det å ikke kunne bevege seg helt fritt og ubetenksomt, mangelen på frihet, følelsen av å være på vakt hele tida … Alt dette er ting jeg kjenner igjen fra Maria Amelies bok ’Ulovlig norsk’, og fra historiene som siden har fått en sterkere stemme i landet vårt, historiene fra de som man med en forenklende fellesbenevnelse kaller ’de papirløse’.

Og det river i meg.

Det er 70 år siden boka kom ut, 70 år siden det var krig i Europa og man på sett og vis kan forstå at grensekontrollene var noe rigide. I dag er det fred. Det er 70 år siden man ikke helt visste hvordan man skulle behandle papirløse, og derfor sendte dem fra A til B til C og tilbake igjen. I dag har man 70 års erfaring og helt andre forutsetninger. Likevel har det knapt skjedd noe på dette området.

Boka viser usminket og rått hvor stor nøden er blant dem som bor i et land uten formelt å eksistere der – trakasseringen de må leve med, truslene de må forholde seg til, frykten som er en konstant følgesvenn og den totale mangelen på rettigheter, og på mulighet til å skape et liv for seg og sine. Likevel klarer de fleste av dem å holde på en menneskelighet, en humanitet, som jeg nesten ikke kan forstå, som jeg ville forvente ble knust. Men de holder fast på den, klamrer seg til den og lever den ut.

Og jeg tenker på de som lever sånn i Norge i dag, og i Europa og alle andre steder. Som lever i en parallell verden, samtidig som de deler virkelighet med oss.

Statsviteren i meg skjønner at Norge ikke kan gi opphold til alle, skjønner at vi må ha et regelverk som er likt og gjelder for alle. Og alt det der. Jeg vet av erfaring hvor heldig jeg er som har norsk pass og fritt kan reise nesten hvor jeg vil og når jeg vil. Venner av meg har ikke den luksusen, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg skjønner også (i alle fall noe av) hvor fortvilet situasjonen er for alle dem som ikke har papirer og/eller lovlig opphold, av forskjellige årsaker. Jeg ser at man har tapt allerede før man begynner – man er satt ut av spill av årsaker man ikke er herre over hvis man blir født på feil sted. Man straffes hvis man gjør noe for å søke sin egen lykke og en bedre fremtid, hvis det innebærer geografisk forflytning.

Det er 70 år siden boka ble skrevet, og man har kommet videre mangt her i verden. Og likevel.

Likevel har man ikke kommet videre i det hele tatt med å utvikle hvordan man skal forholde seg til dem som man mener ikke kvalifiserer til opphold – ’Send dem ut og la dem bli noen andres problem’ later til å være mantraet, nå som for 70 år siden.

Når skal vi lære? Når skal vi gjøre det bedre enn de før oss?

Advertisements

6 thoughts on “Du skal elske din neste

  1. Et lurt sammenstreff : her til lands, feirer vi nøyaktig idag, veldig offsielt og alvorlig, med en tale av Hr. Presidenten selveste, den 600-de bursdagen til Jeanne d’Arcs fødselse !
    Sikkert er hun én blant de meste berømte figurer av Frankrikes historie. Men sikkert også en kunstlig skapt myte : hva tenker du våre myndighetene egentlig minnes gjennom hennes hukommelse i dag ? Ikke mindre enn den riktige frelser av landet vårt, det legemliggjorte symbolet til motstanden mot alle slags inntrengere !
    Vi har ingen krig lenger som opptar oss i nabolaget, men vi skal ha et viktig avstemming om fire månader, og når det gjelder å samle sammen folket bak et enkelt slagord, så synes det heldig at det finnes nok hos oss et par fremmede som vi kan skamløs påpeke ! Og det gjør de, nesten hver dag !
    «When will they ever learn ?»
    Ja. Enig. Jeg ønsker deg et godt nytt år, uansett… 🙂

  2. Nei, det kan du si… Det river i meg også når jeg leser dette, og jeg skulle ønske jeg visste om en løsning. Så lenge det fins ulik fordeling av godene, krig og ellers utrygge tilværelser, vil det jo alltid være mennesker på flukt. Og hvordan få slutt på skjevheter eller kriging? Dersom vi alle «elsket vår neste», ville vi da kanskje fått slutt på papirløse tilværelser? Sukk…

  3. Lammelåret: I wish I knew… For hvert tiltak jeg mener er bra for papirløse mennesker, kommer jeg opp med et motargument for hvorfor ordningen IKKE er bra. Jeg har gått mange runder med meg selv uten å bli klokere. Men generelt vil jeg gjerne at ordninger som stimulerer til konstruktiv deltakelse (betale skatt, lære språket, holde seg unna kriminalitet etc) bør være mer gjennomførbare enn de er i dag. Men så lenge det finnes nød og lidelser, vil det alltid finnes mennesker på flukt. Da er det vanskelig å gjøre så mye konstruktivt som del av et system (f.eks. landet Norge), men jeg kan få utrettet NOE som enkeltmenneske, f.eks. gjennom Røde Kors sine programmer og initiativer, eller noe sånt. Men noe godt svar har jeg ikke, dessverre!

    Geitost: Interessant kommentar! Det er vel med Jeanne d’Arc som med mange andre helter: Det er lettere å forholde seg til heltestatusen enn å se på hva de virkelig sto for og mente. Lett å være fan av en helt uten å ville stå inne for det de kjempet for, dessverre. Tankevekkende!

    C’est la vie: Jeg tror ikke nødvendigvis vi ville få slutt på kriger og papirløse tilværelser, men hvis man var litt mer opptatt av å elske sin neste og omsatte den kjærligheten i praksis, tror jeg at mange som har det fælt – papirløse mennesker inkludert (tidvis har de det i alle fall fælt, om ikke hele tida!) – ville fått det veldig mye bedre. Jeg trenger ikke være i stand til å forandre systemet hvis jeg bare er i stand til, og villig til, å gjøre en forskjell i hverdagen for noen. Tenker jeg. Det er ikke enkelt, men vi kan jo ikke bare gi opp heller!

  4. Vakkert reflektert. Nydelig skrevet. Absolutt fôr for tanken. Ikke noe besservisser her, det var deilig. «Elsk din neste» er et fint prinsipp uansett hva problemstillingen er. Så enkelt. Så vanskelig. Jeg skal øve:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s