Keiservarden – den lange veien

Jeg har tidligere blogget om Keiservarden flere ganger. Men så mange ganger jeg enn har vært der, har jeg faktisk aldri gått veien opp dit fra Maskinisten.Denne søndagen ble det en endring på det!

Det er to steder som er de vanligste utgangspunktene for tur til Keiservarden; Maskinisten og Turisthytta. Fra Turisthytta går man vei og sti opp, og det er i underkant av to kilometer langt en vei. Det er god grusvei i starten, deretter er det for det meste god sti gjennom småbjørkebeltet og opp på snaufjellet. Høydeforskjellen er drøyt 200 meter, fra ca 150 m.o.h. ved Turisthytta til 366 m.o.h. på Keiservarden. Fra Maskinisten til Keiservarden går det en 4km lang vei som er brøytet hele vinteren når det er nødvendig. Det er med andre ord dobbelt så langt. (Veien er brøytet pga adkomst til alt av antenner og master og utstyr på toppen av Keiservarden, men den er sperret med bom og man kan ikke kjøre opp med mindre man har spesialtillatelse.) Maskinisten ligger på ca 45 m.o.h., så det er drøyt 300 høydemeter som forseres på de fire kilometrene. Og som nevnt tidligere: Jeg har alltid gått opp fra Turisthytta tidligere. Så det var på tide å gjøre noe annet!

Emre m kløv
Turfølget bar lasten

Turfølget var det ingenting å si på. Pelsdotten var glad og stolt over å få bære kløv, og han koste seg stort på tur. Veien opp fra Maskinisten starter med en ganske lang og bratt bakke, og er man uvant eller ukjent, er det lett å bli demotivert. Heldigvis var jeg forberedt, siden jeg har vært opp her i bil tidligere, så jeg visste at det bare var å gå rolig frem til man nådde rundt svingen og etterhvert kom til et litt slakere parti. Hvis man snur seg og ser tilbake allerede etter 200 meter tilbakelagt, har utsikten allerede forandret seg en hel del! Og da er det ikke langt til svingen som forteller at man er på vei over i slakere terreng etterhvert.

Halvveis
Noen tenker på motivasjonen

Etterhvert slynger veien seg oppover med myke buer og slake stigninger, for det meste. Et vell av stier krysser veien på begge sider – her er mange stier og løyper utenfor allfarvei. Bodømarkas Venner har satt opp flere benker underveis – ofte på steder med vakker utsikt, hvor man kan ta seg en pause på vei opp eller ned eller forbi. Og etterhvert kommer man til et lite hvitt skilt som ser nærmest unnselig ut på siden av veien. Men skiltet har en motivasjonsfaktor i seg – etter slitet har man her lagt halve distansen bak seg, og det er med ett like langt tilbake til start som det er til toppen! Underveis møter man som regel både folk på vei opp og folk på vei ned. Og hunder såklart. Han pelsdotten min var veldig happy over å få hilse på så mange nye fjes!

Gapahuken
Gapahuken på Keiservarden er åpen mot vest

Vel oppe på Keiservarden er det ganske flatt. Vinden får godt tak, men det fine er at uansett hvilken retning den kommer fra, finnes det alltid muligheter til å sette seg i le et eller annet sted. I fjor ble dessuten denne gapahuken satt opp – den er åpen mot vest og byr på litt skjerming mens man for eksempel spiser nistepakken, nyter utsikta eller tar bilder. Vår og høst er det fantastiske solnedganger å forevige herfra! Inni gapahuken er det hele tre postkasser med ‘gjestebøker’/loggbøker man kan skrive navnet sitt i. I tillegg er noen slike bøker plassert i postkasser andre steder på Keiservarden. Jeg syns det blir alt for mye mas, så jeg noterer ikke navnet mitt noen steder. Med mindre jeg er på et nytt sted og for første gang – da gjør jeg det. Kanskje. Til gjengjeld nyter jeg utsikta i alle himmelretninger.

Mot nord
Utsikt mot nord. Landegode i venstre bildekant.

På Keiservarden står det ei skive som viser navn og avstander til en rekke nære og fjerne punkter, både fjell, øyer og områder. Jeg har nevnt den tidligere. I dag blåste vi i skiva. I stedet koste jeg meg med kameraet. På klarværsdager kan du se Lofoten herfra, men i dag tillot ikke været det. Vi så til Kjerringøy og enkelte av fjellene oppover mot Steigen, men selv toppene på Landegode var dekket av skyer i dag. Det blåste mye, og det var haglelinger i byger – men de kom for det meste andre steder.

Til gjengjeld kom det ganske masse folk og en hel del hunder der vi var. Jeg koste meg med å hilse på kjentfolk, og han firbeinte traff både kjente og ukjente i de fleste størrelser. Turen til toppen og tilbake var ca 8 kilometer. Legger man til hele veien vi tilbakela i dag, lander vi faktisk på halvannen mil. Noen søndager er bedre enn andre. Dette var definitivt en av de gode.

Advertisements

6 thoughts on “Keiservarden – den lange veien

  1. Einar: Takk – det var godt å høre. Er imponert over at du har ridd opp der! Jeg tror nok jeg foretrekker stien fra Turisthytta, men det er vel en smakssak i bunn og grunn. Hvordan er turforholdene på Straumøya nå? Skiføre eller fotturer?

    Dr Borg: Takk og takk – intet er bedre hvis noen kommer seg ut på tur der de bor etter å ha sett mine innlegg. Eller kommer hit og drar på tur i min verden 😉

  2. Litt seint svar, i dag er det skiføre, men det skal hølje ned snart, så det blir vel fotturer. Anbefaler å gå fjæra fra meg og til kirkegården, en fin og lett gåtur.

  3. Jeg har veldig lyst på en tur ut til Straumøya, men det har vært litt for lite frihelger ganske lenge. Nå blir det heldigvis bedre. Skal ta med hunden og komme utover en dag, sannsynligvis neste uke. Etter mandag (om ei uke) blir livet sannsynligvis litt roligere, heldigvis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s