I fjor, eller var det forfjor?, hadde jeg som mål å dra til minst to (for meg) nye steder pr måned. Jeg fikk utforska ganske mye lokalområde på den måten, og noe litt lenger unna, men det har i det siste vært ganske lenge at jeg ikke har tenkt i de baner. Nå er jeg imidlertid inne på det sporet igjen, og det ville seg slik at jeg fikk an offer I couldn’t refuse for lørdagen: En tur til Helligvær. Often seen, never been, mange ganger tenkt at ‘dit skulle jeg gjerne dratt!’. I dag skjedde det.
Glad for å være i båt igjen
Han trodde vi bare skulle gå en litt lang morgentur. Det er ikke unormalt at vi går ned til havna på ettermiddags- eller kveldsturer, men i dag gikk vi dit på morgenturen. Og så gikk vi ikke hjem igjen. I stedet gikk vi ombord i en av båtene som lå der, en av hurtigbåtene. På skiltet sto det ‘Væran’; en forkortelse for å si at denne hurtigbåten går i rute til en rekke øyvær som ligger som klaser av øyer utenfor Bodø. De fleste er så lave at du såvidt ser dem fra byen, og på dager med hildring ser de ut som streker som svever over horisonten. Men det er øygrupper. Via Bliksvær og Givær gikk turen til Helligvær, som kanskje er det største av de små værene. (Jeg er usikker.)
Vi skulle til Helligvær i dag
Her gikk vi i land, og der sto vertskapet og venta på oss. Helligvær er ei øygruppe som består av flere store og små øyer. Noen er bebodd, andre ikke. Hurtigbåten går til den største øya, men det bor også folk på de andre øyene. Vertinna mi fortalte meg at på ei av de andre øyene – Brønnøya – bor det bare en person. Det er ei dame på 95 år, og hun bor alene der ute gjennom året! Hun er sprek og for det meste klarer hun seg selv. Men innimellom får hun hjelp, som transporteres via båt. Hun klarer seg ellers alene, bare med selskap av katter og fugler på øya. Kanskje vinker hun til dem på naboøya, for alt jeg vet. Jeg ble utrolig fascinert og ser ikke bort fra at jeg tar turen dit til sommeren. Hvis hun fortsatt lever.
Mye variasjon på kort tid
Det var veldig mye vær i dag. Blå himmel og sol som varmer det ene øyeblikket, haglstorm som tvinger øynene til å lukkes i det neste. Mye vind, og så plutselig stille og sne som falt i store flak man ellers bare ser på postkort. Øyene i Helligvær minner meg mye om Røst, men det er mindre flatt på Helligvær. Selv om ingen av øyene har noen hauger eller fjell å snakke om. Helligvær har egen skole (fådelt) og helsehus, samt butikk og kirke. Og nesten alle husene som står tomme nå på vinteren, er fulle av feriegjester om sommeren – folk som stammer herfra eller har foreldre herfra og kommer hjem i ferien. Derfor er det nesten håpløst å finne tomter eller tomme hus her ute, pussig nok.
Det er villsau på naboøya. Det har han oppdaga.
Sauene var på ei anna øy, og så svømmelysten var han ikke at han kryssa det lille sundet. Heldigvis. Det bor villsauer i Helligvær og de går ute hele året. Vi så dem helt ned i fjæra. Jeg tror at de i likhet med Lofotlam har veldig god smak på kjøttet, siden de gresser veldig salt-/mineralrik kost året rundt. De har også et par skydd som de kan gjemme seg under på de verste dagene, men siden dette er langt ute i havet, blir det aldri liggende så mye sne. Ikke har de brøytebil heller; det trenger de ikke. Og lørdagshandelen? Den ble transportert hjem til noe med tillebår, observerte jeg. Man tager hva man haver…
Trekkhund, jakthund og gjeterhund.
Noe av poenget med å dra til Helligvær, var at min firbeinte trekkhund skulle få leke med en gjeterhund som ikke er så veldig sosialisert, simpelthen fordi det bor ganske få hunder her ute. Etter at de to hadde kost seg sammen og lekt i flere timer, tok vi en liten båt til Beiskøya, hvor vi møtte breton’en Siko. Det er ikke gitt at tre ukastrerte hannhunder skal gå overens, men disse trivdes så godt sammen at vi knapt hørte en lyd – annet enn pusten, når de ble slitne av all løpinga… Utrolig fascinerende å se på!
Sesongens ferskeste!
Båttransportøren hadde vært ute og fiska litt mens vi lot hundene herje. Da han skyssa oss til Beiskøya, var denne kassen ombord og jeg sa ikke et ord – tenkte at jeg skulle ikke gjøre noe som kunne tolkes som smisking for å få seg litt fersk fisk. Jeg vil ikke være en sleiping. Men hva skjedde? Jo, litt senere lurte skipperen på om jeg liker fisk? Jeg måtte jo si ja. Da hadde han filetert en stor torsk til meg, som jeg fikk med meg hjem sammen med litt rogn. Gjett hva jeg hadde til middag i dag? Det var et måltid verdt en egen bloggpost!
Helligvær og vesthimmelen hilser vakkert farvel
Vi kunne ikke overnatte, så vi måtte ta ettermiddagsbåten hjem. Sola gikk ned noen minutter før båten ankom, og utsikta mot vest var upåklagelig. I stedet for å vente inne og slippe vinden, valgte jeg å stå ute og nyte omgivelsene noen minutter til. Jeg har dratt ‘forbi’ Helligvær tidligere med båt, på rundtur, men aldri gått i land. Nå har jeg gått i land der. Det kommer jeg til å gjøre flere ganger, ikke minst når det blir varmere i været.
Elisabeths Eldorado 