De små tingene i livet

Børvasstindan sett fra øst
Børvasstindan. Tilsynelatende ikke det eneste man plutselig kan se fra et annet perspektiv enn det vante.

Det kan jo tenkes, rent hypotetisk, at man i sin travle og selvsentrerte verden med ett oppdager en person som fester seg, på et vis. At man midt mellom alt som skjer stadig tar seg i å tenke på noen, og denne noen er samme person hver gang, og en person man egentlig ikke kjenner. Kanskje har man felles venner eller kjente, kanskje har man møttes overflatisk, tilfeldig og i forbifarta en gang eller to. Men man kjenner ikke vedkommende, selv om man stadig tar seg i å tenke ting man ikke har noen grunn til å tenke. Egentlig, mener jeg.

Da er spørsmålet: hva gjør man? Det enkleste er utvilsomt å la tankene gå sin gang til de går over. Man kan tenke ’det var den tanken, og ferdig med det!’ og deretter fortsette med navlebeskuelsen og en selvsentrert hverdag. Man kan, hvis man er utspekulert og desperat nok, foreta seg skjulte eller åpenlyse grep for å nærme seg vedkommende one way or the other. Eller man kan nekte å innrømme for både seg selv og andre at det skjer noe i hodet i det hele tatt. Det er også en mulighet. Kanskje er det ikke så vanskelig å nekte for noe som helst til det hele som man benekter ikke eksisterer lenger. Så lenge det måtte ta.

Det er ikke lett å bestemme seg for hva man skal gjøre i en slik situasjon. Spesielt ikke hvis fjasboka nekter å spille på lag og forbigå personen i stillhet.

Det er godt jeg slipper å leve med slike dilemmaer.

Advertisements

One thought on “De små tingene i livet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s