Kjære Elisabeth – 21.09.1998

Det siste kortet
Datert to måneder før hun døde

Jeg fikk kortet snaue to måneder før hun døde. Det var i de gode, gamle, analoge dager. Da hun skrev kortet, hadde hun vært enke i 11 måneder. Vi var mange som hadde tenkt at selv om det var trist at han døde, ville hun forhåpentligvis få ei fin tid den stunda hun hadde igjen.

Hun som i mange år hadde vært bundet til hus og hjem på grunn av en mann med store helseproblemer, var med ett fri til å reise og leve et langt mer utadrettet liv enn hun i lang tid hadde hatt muligheten til. Hun elska å reise med hurtigruta og prata med varme og stolthet i stemmen om den gangen hun var med på jomfruturen til gamle MS Nord-Norge, som hennes bror hadde innredet. Hun koste seg da jeg som 16åring bodde hos dem ei uke, slik at hun fikk dra på pensjonistkurs og holde på med masse forskjellig håndarbeid ei uke. Jeg trenger neppe si at hun var sosialt anlagt.

Den dag i dag kan jeg treffe folk som har vært i turnustjeneste på mitt hjemsted for 20 år siden eller mer, og når de nevner lokale folk de kjente, dukker hun alltid opp. «Vi kjente noen som hadde vært der oppe før, og så ble vi bedt til middag som venners venner – og det var så koselig! Det var akkurat som å ha sin egen familie der, selv om vi egentlig var fremmede for hverandre i utgangspunktet!»

Klem fra bestemor
Signaturen ser ensom ut

Men hun blomstret aldri opp etterpå, slik vi hadde håpet. Jeg tror rett og slett vi undervurderte savnet. Vi visste de elsket hverandre, visste at de begge ville gjort alt for den andre. Selv etter nesten femti års ekteskap hadde det ikke vokst frem noen avstand mellom dem. Snarere tvert imot. Men der vi hadde håpet at hun skulle blomstre med å kunne tillate seg ting hun tidligere hadde (elsket men) nedprioritert, ville hun det annerledes. Hun savnet han så mye at det gjorde vondt til tider, og selv ikke lettelsen over at han fikk slippe, var til hjelp.

Du ser det på måten hun har skrevet signaturen sin på kortet. Et år tidligere ville der stått «bestemor og bestefar», nå står det bestemor og et stort punktum. Med plass bak. Det skulle stått ‘bestefar’ der, ikke punktum. Min fine gamle bestemor sørget seg rett og slett ihjel, tror jeg. Da han døde, mistet hun sakte men sikkert livsgnisten. I kortet forteller hun at dr. Hansen sier hjertet er så svakt at det sterkeste hun fikk for migrene, var to paracet. Hun kunne ikke få noe sterkere, for det ville tatt livet av henne. I stedet ble det sorgen som sakte sluknet livet i henne.

Hun sovnet stille inn hjemme hos seg selv, på sofaen, mens hun lå og så på tippekampen en lørdag ettermiddag. Hun likte Beckham, som spilte på ManU den gangen. Trygghetsalarmen rundt halsen, telefonen på bordet rett ved. Det var ikke tegn til at hun hadde forsøkt å bruke noen av dem; hun hadde bare sovna.

Innimellom hender det at jeg savner henne veldig. Jeg tar meg i å lure på hva hun ville sagt eller gjort i en bestemt situasjon; hva ville hun rådet meg til, ville hun ha likt den eller den personen? Jeg tror hun ville ha elsket hunden min, selv om hun egentlig var skeptisk til hunder. Jeg håper jeg blir lik henne når jeg blir gammel.

Advertisements

2 thoughts on “Kjære Elisabeth – 21.09.1998

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s