Min indre gretne gamle dame

Båltenning
Dagens! Det ble etterhvert temmelig bra!

Jeg holdt akkurat på å tenne opp bålet utenfor gapahuken jeg hadde funnet meg, strålende fornøyd med å være så tidlig ute at det fortsatt var en gapahuk ledig. Etter en sankerunde i det nærmeste området rundt, hadde jeg plenty med furu- og bjørkekvist å tenne opp med, og i tillegg hadde jeg drasset med meg og saget opp et par nedfalte trestammer. Alt lå med andre ord til rette for ei koselig stund på tur i marka. Den firbeinte gnafsa fornøyd på litt mat etter å ha båret en høvelig tung kløv hele veien dit.

Så kom det ei dame gående oppover mot der jeg var, med ei barnevogn på skareføret, av alle ting. Hun så litt nølende ut. Jeg er fan av å være åpen og inkluderende, så da hun var nært nok, sa jeg ”Du skal bare komme, her er plass til en til!” Hun hilste, slet med seg barnevogna oppover og lurte på om jeg var sikker på at det var ok? Jada, sa jeg, du skal bare slå deg ned her om du vil. – Ja, men jeg er ikke alene, svarte hun. Jeg spurte om de var mange? – Vi er tre, sa hun.

Og jeg tenkte ”Tre damer med barnevogn tåler jeg,” så jeg sa naturligvis at det var greit for meg. Imens jobba jeg med bålet, og vi småprata litt om alt og ingenting, og om det plutselige sneværet som truet bålet. Etter hvert kom en mann med et barn på skuldrene gående oppover. Åja, tenkte jeg. Kanskje de er tre voksne, for eksempel hun og mannen og en søster eller bror? Jeg sa ikke noe, og de begynte å utbre seg.

Så kom det noen til. Og noen til. Til sist var det tre hele familier der; seks voksne og fem-seks barn under skolealder. Med unntak av hun som kom først, var det ingen som hilste på meg. Ingen. De sa ikke et ord, verken småprat eller hilsen eller annet, og de hadde knapt blikkontakt med meg. De fire siste skulte faktisk litt på meg, som om jeg hadde trengt meg inn på deres enemerker.

Jeg sa ikke noe til det, men tenkte at jeg skulle i alle fall være hyggelig. Det holdt hardt. Han først ankomne fyren var mer eller mindre gretten da jeg forsøkte å snakke med ham, og de fire øvrige sørga for at ’gulvet’ i gapahuken ble opptatt av to barnevogner det var vanskelig å komme seg rundt, og all benkeplass med unntak av der hundekløven lå, var opptatt. Replikker som ”Jada, skatt, vi skal grille så snart bålet er ledig” ble etterfulgt av vaffelutdeling og overbærende blikk i min retning.

Og jeg tenker: Er dette representativt? Er det så vanskelig å være hyggelig, eller i det minste høflig? Det er greit at man ikke trenger bli venn med alle man møter, men man kan da smile og hilse på når man kommer til et nytt sted og det er folk man ikke kjenner tilstede (og mengden mennesker er overkommelig)?

Han fyren som kom først av ’resten’ – han kunne jo tatt meg i handa og sagt ’Hei, jeg heter Trygve!’ eller i det minste latt meg hilse høflig? I stedet sa han så vidt hei til kona, gikk han rett forbi meg og inn i gapahuken, hvor han satte seg med internett på mobilen. Etter to gretne svar-replikker når jeg forsøkte å småprate litt høflig, ga jeg ham opp litt. Jeg innrømmer det. De fire sist ankomne voksne – to par og noen unger – var ikke hakket bedre; ingen av dem hilste da de kom eller senere, ingen av dem gjorde overhodet noe tegn til å erkjenne min tilstedeværelse. Faktisk var det ikke sitteplass til meg i gapahuken da jeg hadde grilla pølse; all benkeplassen var opptatt av dem og deres pikkpakkerier som var spredt utover. Hun først ankomne, holdt seg på betryggende avstand fra meg etter hvert som stadig flere folk kom og tok seg til rette.

Jeg forbasket meg på at jeg SKULLE ha en fin tur. Så jeg grillet mine pølser i ro og mak og spiste, delte noen av dem med han firbeinte. Men til sist fikk jeg nok, og kjente litt på min gretne indre dame. I stedet for å sette meg ned og kose meg, som jeg hadde tenkt, pakka jeg kløven og gjorde meg klar til å dra. To av damene forsøkte ikke å skjule sin tilfredshet engang, de gjorde seg straks klare til å overta bålet. Inkludert veden jeg hadde saget opp og lagt klar.

Turen var fin. Men bål-og-pølse-pausen hadde en bismak. Og min gretne indre dame har godtet seg stort over den velformulerte skjenneprekenen hun gjerne ville gitt gjenget før hun forlot. Faktisk ville hun vurdert å slukke bålet og ta med seg resten av den oppsagde veden… Men man har jo storsinn og tålmodighet 😉

Reklamer

3 kommentarer om “Min indre gretne gamle dame

  1. Jeg synes det høres veldig rart ut – å tillate seg å oppføre seg på denne måten. Jeg trodde nordmenn på tur var kamerat med alle andre i samme ærend? Og nett hører ikke hjemme på tur, der er jeg streng!

    Skulle likt å se ansiktsuttrykket hvis du hadde tatt med deg vedrestene og slukket bålet, hehe!

  2. Ja så har vel du også vært ute i verden og har erfaring med å omgås folk 🙂

    På mange måter kjenner jeg meg litt igjen i de som synes det kan være vanskelig å omgås fremmede man ikke kjenner. Det kan også være sjenanse og manglende sosial trening. Kanskje har de en mer sosial form når de er i «byen» som det kan være behagelig å legge fra seg når man skal koble av i naturen, spesielt dersom den er tillært og ikke faller dem naturlig ? Så finnes det jo også dem som rett og slett kun er alminnelig frekke og tror de (og ikke minst deres barn) er de viktigste i verden.

  3. Lammelåret: 😉 Jeg tror at graden av tilnærming til andre mennesker er omvendt proporsjonal med hvor langt ut i ødemarka man er – jo lenger ut i ødemarka, jo lettere venner! Dette var et sted som er ca ‘sentrum’ hva angår turer i marka her, men likevel. Hadde jeg gått og introdusert meg til alle, ville det sannsynligvis blitt oppfatta som veldig demonstrativt, og det ble liksom ikke helt rett, det heller. Kjip sak, men neste gang skal jeg velge en annen tilnærming. Tror jeg.

    IN: Velkommen hit! Det kan godt være noe av det du nevner som ligger bak, jeg aner ikke. De fire sist ankomne voksne ante jo kanskje ikke at jeg var den som ‘opprinnelig’ var der, og at de faktisk var litt inntrengere på mitt område. Men å si noe om det, hadde gitt et inntrykk jeg ikke ønsket å gi der og da (dette er min plass, dere er heldige som får være her!).

    Jeg vil jo gjerne være raus og inkluderende når man er i grupper med nye og ukjente mennesker, i alle fall på en god dag 😛 Kanskje jeg har noe til felles med tante Sofie fra Kardemomme By; Hvis bare alle var som meg, så ville alt bli bra. Jah!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s