Det finnes verre…

Junkerfjellet
Emre og Mia orienterer seg

…måter å tilbringe en mandag ettermiddag på, enn å streife rundt i skogen sammen med et par tobeinte på jakt etter orienteringsposter. Syns jeg. Turorienteringssesongen er i gang, og den ene firbeinte og jeg er allerede nesten halvveis til en bronsemedalje. Vi fortsetter til vi har gull, garantert!

Det fine med å være ute på orientering i timesvis en ettermiddag, er ikke bare at hunder og folk blir slitne og glade. Det er også den følelsen som kommer på kvelden, ved leggetid. Selv om halve dagen ble tilbrakt på jobb, er det mer eller mindre glemt fordi inntrykkene og minnene fra  skogsturen er langt flere og sterkere. Det føles som om man har hatt en fridag, syns jeg.

Dessuten gjør orienteringsjakten at jeg går langs stier jeg kanskje ellers ikke ville valgt, og velger avstikkere andre steder enn jeg ellers ville gjort. Det skader aldri å bli bedre kjent i sitt eget nærområde, selv ikke når man kjenner det litt fra før. Nevnte jeg at jeg fant et sted hvor blåbæra allerede har knytt seg? Nå er det ikke lenge til det blir pai med selvplukka forsyninger. [hjerte]

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s