Jeg har aldri vært i Paris

Jeg skal aldri til Paris. Eller. Det er ikke helt sant. Men jeg tror det blir en stund til.

Når man kommer fra et sted der man er merkbart nært Nordpolen er det et stykke til Paris. Hvis man i tillegg er født så tidlig at man hadde store deler av sin ungdom og barndom i et Utenforland der Color Air bare var en fremtidsillusjon og Norwegian ikke engang påtenkt. Hvis konkurransen mellom SAS og Braathens Safe medførte at en tur til tigerstaden kostet mellom 4.000 og 5.000 kroner på økonomiklasse. Hvis utenlandsferie betydde biltur til den delen av Sverige der Stockholm bare er en myte i det fjerne sør. Hvis man var litt eksotisk i klassen sin fordi man hadde vært to ganger på charterferie på Gran Canaria.

…DA er ikke europeiske byer noe man fikk inn med morsmelka. Stedene fra historieboka var abstrakte begreper i en verden man ikke kjente. Det gjaldt også for Paris. Kanskje særlig for Paris, egentlig.

I litt mer voksen alder fikk jeg etterhvert tilhold i tigerstaden, av ymse årsaker. Og det ble litt normalt å reise. Etterhvert fikk jeg sogar til å reise ut av landet mellom hver gang jeg reiste nordover. Det var fremgang. Og en dag for lenge, lenge siden ventet jeg på trikken nederst i Bogstadveien. Jeg missa akkurat en, og det var noen minutter til neste. Mens jeg venta, falt øynene mine på et antikvariat praktisk talt rett på trikkestoppen. Og med min ukurerbare bibliofile addiksjon var det umulig å nekte beina mine å ta resten av meg inn i antikvariatet.

Intensjonen var å la nesen forføres av Duften Av Gamle Bøker, mens hodet ble forført av titler og forsider og permer og omtaler jeg ikke ante fantes. Jeg var fascinert beyond imagination, og trodde det var tilfredsstillelse nok. Men jeg tok feil. Øynene mine fant ei bok uten omtale på coveret av en forfatter med et navn som var flere historier i seg selv. Hendene fulgte øynenes oppfordring. Dagens klimaks ble ikke nådd før lommeboka hadde fått en slankekur og jeg gikk ut av antikvariatet med en bok jeg hadde kjøpt bare fordi jeg syns navnet på forfatteren hørtes lovende ut og jeg likte første avsnittet.

Boka handler om kjærlighet, om livet og døden og krig og de store tingene. Men på en ok måte og uten for mye kliss. Snarere tvert imot. Og det skjer for det meste i Paris. Det var et møte med en verden jeg ikke kjente, med mennesker jeg ikke ante fantes og med historier som var en del av evigheten. Jeg begynte på trikken, forkorta en avtale og leste på bussen hjem. Jeg rett og slett slukte den rått i løpet av noen sene kveldstimer der jeg knapt unnet meg en tur på do før jeg var ferdig. Etterpå var jeg forhekset.

Og jeg visste at etter dette ville Paris aldri bli det samme igjen, selv om jeg ikke hadde vært der enda. Tanken om Paris ville aldri mer kunne være den samme. Uten at jeg noen gang hadde satt mine ben i den byen visste jeg at etter dette kunne jeg ikke bare dra til Paris for å dra dit. Så jeg bestemte meg for å ikke dra til Paris før jeg drar dit med noen jeg elsker. Ikke bare er glad i eller liker, ikke med familien, ikke på venninnetur. Paris sparer jeg til jeg har møtt en person av motsatt kjønn som jeg kan si jeg elsker.

Sammen skal vi dra dit. Og Paris skal ikke lenger være Den Altoppslukende Overveldende Byen som alle enten elsker eller blir skuffet over. Den skal bare være en kulisse i historien om Meg og Han.

Har jeg tenkt.

Paris
Omtrent sånn skal det være. Har jeg tenkt.
(Det er ikke jeg som har tatt bildet…)

Dette er en post jeg opprinnelig blogga i en gammel, nedlagt blogg for flere år siden. I dag har jeg akkurat lest ferdig ei anna bok av samme forfatter og ble minst like bergtatt (dagens bok utspilte seg i New York 1944-45). Da kom jeg på at jeg gjerne ville ta den frem i lyset igjen.

Advertisements

3 thoughts on “Jeg har aldri vært i Paris

  1. Igjen et spennende innlegg. Den boka høres spennende ut. Den må jeg få lest selv engang. Her for noen år siden reiste jeg og min mann på Interail for Voksne. Da dro vi innom disse store Europeiske byene. Vi startet i London. Så tok vi undervannstoget som gikk til Paris. Jeg synes akkurat det var helt merkelig. 3 timer fra London til Paris. Personlig synes jeg London var fantastisk spennende og jeg oppdaget at engelskmennene er totalt annerledes når de er i sitt eget land. De var både blide og gjestfrie. London hadde en masse spennende butikker hvor man kunne finne de utroligste ting.
    Paris var også spennende. Vi spiste middag i Eifeltårnet, tok kanalbåten og fikk se showet på M. Rouge

  2. Paris er en deilig by. Også om du ikke tusler hånd i hånd. Byen har bøtter av sjarm som den også byr på til den som liker å finne opplevelser etter lyden av bare ett par fottrinn. Har vært der noen ganger, og er ikke blitt ferdig med den karismatiske høye mørke fra din neste bloggpost 😉
    Men hva heter forfatteren og boka…?

  3. Kystkvinnen: Jeg elsker London, og har hatt maaange muligheter til å dra til Paris med folk jeg kjenner, bo hos lokale venner etc, men jeg har motstått det. Jeg vil vente! Men skjønner godt at dere lot dere fascinere – jeg tror byen har utrolig mye bra med seg!

    Ståle: Jeg tror deg 100%. Jeg bare vil at mitt første møte med Paris skal være romantisk, om enn ikke like desperat som i boka 😉 Boka heter Triumfbuen og er skrevet av Erich Maria Remarque. Enjoy!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s