Mine europeiske menn

Hysj: Også en gammel tekst, til glede for nye lesere. (skjult tekst)

Oslo er en hyggelig fyr fra distriktan som føler seg veldig urban. Han har det meste som kreves for å ha anstendig status i egne øyne, men av de som er etablerte i den klassen han vil tilhøre blir han betraktet som en oppkomling med litt større ego enn evne til å levere.

Stockholm ser på seg selv som storebroren til Oslo og er eldre målt i år og erfaring, men også litt mer utlevd. Stockholm klarer å holde maska overfor dem som bare overflatisk kjenner ham, men de som pirker litt ser at substansen er det så som så med.

Helsinki er nabogutten som driver med sin egen greie. Han er ikke homofil selv om han liker kunst og visuelle uttrykk; han er metroseksuell og tillater seg en avantgarde designutstilling like gjerne som han brøler naken i ei sauna i skjærgården, med hårete overkropp og stolthet, før han hopper i havet eller nærmeste vann – uansett årstid.

København er en onkel som aldri ble gift, eller som kanskje ble gift men er godt skilt igjen. Jeg vet ikke om han har barn, og det vet han kanskje ikke selv heller. Men han liker dem uten å være pedofil. Han er raus og gavmild, gjestfri og lun. Men hvis du lever nært nok lenge nok ser du alt støvet i krokene han vil skjule, alt rotet i skuffer og skap som han ikke har guts til å rydde opp i.

München er en verdensmann som har pensjonert seg; han kan alle kodene men er avslappet og har ikke lenger så spisse albuer. Han er raus med seg selv og andre, og bare han får sin mat og sin drikke er verden lys og god og mannen tilfreds i sin sfære.

Wien er denne mannen i yngre versjon; han har spisse albuer og ambisjoner, men samtidig manerer nok til å oppføre seg slik at han ikke blir for brautete eller kynisk. Han har klart å plassere seg strategisk i karrieresammenheng, men samtidig er han ikke helt ’up there’ og må konstant jakte for å nå opp til eliteserien.

Amsterdam er klassens bad boy. Han som begynte å pule før han fylte 14, som hadde feid over de fleste i klassen før de ble lovlige og som var den hemmelige drømmen til både de han hadde hatt og til dem som bare drømte om ham. Amsterdam er denne fyren som gjerne viser seg fra sin mest presentable side og kan sjarmere svigermor i senk, samtidig som han ti minutter senere puler gamletante oppetter veggen på vaskerommet under påskudd av å hjelpe til med å bære ut søppelet.

Beograd er den ville broren, den bortkomne sønn – han som lever livet og nyter det hvert sekund. Mannen med puls, som preges av sin noe traumatiske oppvekst men kaster seg ut i livet med engasjement ogvariasjon. Han har ikke helt oddsene på sin side men er fast bestemt på å bruke alle muligheter han kommer over. Han har drive og er en av fremtidas vinnere.

Paris er han høye mørke som du alltid ser i forbifarta. Han som aldri er der du er, men som du stadig hører om og fristes av. Han som er vakker på en hverdagslig måte, han som tar deg med storm når du bare velger å gå til ham. Han er notorisk utro og en hjertejeger av rang, men så lenge du har hans oppmerksomhet er du prinsesse i tilværelsen. Paris er han du drømmer om men ikke helt stoler på. Paris er han jeg ikke har vendt meg til. Enda.

Pristina er han som ikke helt fikk det til, men som ikke ser det selv. Han som tror han er verdensmester mens alle ser at han er blant de siste i hvert heat, han som skryter av alt han har på papiret når en kontroll mot virkeligheta viser at papirer ikke er…eh, verdt papiret det er skrevet på. Pristina er han som er full av planer for fremtida men ikke evner å sette dem i verk, han som har talløse drømmer og visjoner, og som har sett mange av dem falle i grus men nekter å gi seg. Pristina er også han med undertrykte dyp som plutselig og uberegnelig kan skremme vettet av deg, før han i neste øyeblikk gir deg et glass ubestemmelig sprudlevann og skåler.

Roma er mannen med kontraster. Mannen som kler seg i moderne design fra Milano like enkelt som han forventer at kona skal lage mat og passe barna mens han selv stikker tunga si langt ned i halsen på elskerinna, mannen som gjerne omfavner en dame på Vespa men fnyser hvis eldstedatra snakker litt for varmt om nabogutten.

Praha er han fra Oslo Vest som alle vil være venner med men ingen egentlig liker. Han har merkeklær og siste nytt i gadgets, han vet hvilke drinker som er inn og kan veien til smug som ligger utenfor allfarvei. Men du blir aldri kvitt følelsen av at han prøver så veldig i stedet for å være seg selv.

Vaduz er mannen du tror er revisor som egentlig eier meglerselskapet i etasjen over. Han som du ikke kan skille fra fyren ved siden av, men som har penger nok til å fikse Afrika om han finner det for godt. Han er flink til å holde kjeft og snakker med gaver og juveler, heller enn med ord.

Geneve er verdensborgeren som snakker fire språk før skolealder, som traver asfalt like naturlig som han puster fjelluft med tung sekk på ryggen. Geneve tror han er litt bedre enn alle andre men er samtidig så hyggelig og jordnær at han slipper unna med det.

Riga er han som aldri fikk lov til å komme ut og leke med de andre barna, men som nå er over tenårene og forsøker etter beste evne å ta igjen det tapte. Han inviterer og sjarmerer og vet hva folk vil ha, men det beste av seg selv sparer han likevel for sine likesinnede. Han deler ikke hva som helst med hvem som helst.

Vilnius er en gammel lærer som nå har oppdaget facebook. Han er glad i sine bøker, han kler seg med ull nærmest huden når frostrøyken står over elva og flyter opp mot byen. Men han er online hele tida og kommuniserer med de unge på en måte de forstår, han bevarer den gamle sjela mens han omfavner fremtida. Selv om hans innflytelse og evne til beskyttelse ubønnhørlig avtar.

Tallinn er en ung mann som på sett og vis var diaspora og nå har kommet hjem. Han kjenner sin kulturarv og sine tradisjoner, han vet hvem han liker og hvem han ikke liker. Han er stolt av seg selv og det han har å by på, og rakker gjerne litt ned på andre hvis det får han selv til å se bedre ut. Men ikke for åpenlyst, må vite. Han foretrekker vinteren fordi han da ser muskuløs ut i store pelsfrakker, og om sommeren kommer det frem, alt det han ikke vil du skal se – det brune, søppelet, det som frivillig eller ei er forvist bort fra hans dominerende rampelys.

Istanbul er han som lokker. Han som har rom du aldri kommer til, dører du stadig ramler gjennom, dufter som frister sansene og et smil som gjør at sola blekner. Istanbul er han du aldri blir klok på og heller aldri får nok av, han som overvelder deg og samtidig er så øm at du ikke kan unngå å smelte. Istanbul er fristeren i egen person.

St. Petersburg er en gammel aristokrat som etter beste evne forsøker å henge med på de nye bølgene. Han har hjernen og pengene og historien og kulturen. Men personligheten klarer han ikke å gjøre noe med, samme hvor hardt han prøver. Og når du er hans gjest ser du fort at det er forskjell på fasade og virkelighet.

London er mannen jeg vil gifte meg med.