Jeg vil egentlig ikke si det

Blåbær
Blåbæra er moden!

Jeg skal ikke klage over at vi ikke har hatt sommer. Bare konstaterer at høsten har kommet. Og vi kom akkurat i tide til å finne masse moden blåbær denne kvelden. På et mye beferdet sted var det blått i blått hvis man bare visste å se etter. Sto du på stien og titta ned, så du bare ei og anna blå kule. Men dytta du litt i de grønne bladene, var det blått i blått under dem. Store blå, faktisk, og mange av dem. Jeg hadde ikke tålmodighet til å spare dem til vi kom hjem for å lage pai. Så etter å ha plukket handa full noen ganger, var det ingen bønn – de måtte ned. Stakkars meg som måtte spise et lass ferske blåbær 😉

Fisketid
Alt som trenges, egentlig.

Vi var der for å fiske. Gjestenes nyinnkjøpte fiskeutstyr skulle prøves ut før de la ut på langtur, og erfaringer skulle gjøres med dette og hint. Jeg lot min egen fiskestang være og konsentrerte meg heller om å bistå og veilede dem. Og om å tusle med kameraet hit og dit og knipse det jeg syns var verdt innsatsen. Store og små sluker ble prøvd, havstang og teleskopstang likeså. Det ble ikke så veldig mye utbytte av det, rent kulinarisk. Men erfaringsgrunnlaget steg kraftig, og fiskerne var fornøyde. Da klager ikke jeg heller.

Vaking
Det bor noen store under overflata

Vi var ikke alene, så langt derifra. Overflata på vannet bar stadig bud om at det fantes flere rundt oss, både av store og små formater. Noen hoppet og sprakk og var lystige. Det var de små eplekjekke. Andre tok for seg av innsektsfatet på overflata, som den på bildet her. Det er de mellomstore. Og noen. Noen vistes bare som antydninger til vak, så svakt at du nesten ikke så det om du ikke fulgte med hele tida. Det var de vi egentlig ville ha – de som er gamle nok til å vite hvordan man ubemerket ter seg rundt fiskere, og dermed gamle nok til å ha skikkelig størrelse. Dessverre ville de ikke bli med oss hjem denne kvelden.

Eva
Fiskestunda går mot slutten

De har fått schwung på kastinga. De har funnet ut akkurat når fingeren skal slippe opp snøret. De har bytta agn noen ganger, og lært seg knutene som skal til. De har skjønt at de må ha et grep som hindrer at stanga rives ut av handa i et uheldig øyeblikk. Og de har blitt bitt av den basillen som gjør at du bare må ha ett kast til før du gir deg, bare ett til – i fall den biter på det neste kastet. Alltid det neste kastet.

Til sist ble de også trøtte. Jeg hadde lest ferdig boka mi, gitt dem alle rådene jeg kunne, prata med den firbeinte og spist det jeg fant av blåbær i nærområdet. Derfor var det ingen som protesterte da vi alle fant ut at det var på tide å dra hjem. Det er lenge til vi ses neste gang. Vi kunne ikke ha brukt tida bedre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s