Det er noe med Leo og høsten

Jeg er litt nervøs før jeg kommer, men i det øyeblikket du åpner døra, er jeg meg selv igjen. Glad, forventningsfull, og likevel avslappet på et vis. Du ser ut som om du har det på samme måte.

Vi spiser middag. Jeg vet ikke helt hva du har laget, men det smaker godt. Jeg merker at tankene begynner å kretse om det evinnelige ‘etterpå’. Hva skjer etterpå, hva gjør man etter at man har spist middag sammen som en slags uoffisiell date? Kan det bare gå en vei, hva forventer du, hva vil jeg, vil samtalen gå i stå av uuttalte forventninger eller knyter det seg av angst? Jeg rekker ikke bli nervøs, for etter maten setter du på musikk før du serverer en enkel dessert.

Leonard Cohen får meg til å slappe av. Gjør meg trygg, glad, varm. Avslappet og myk. Så vi spiser uten å si så veldig mye, bare ser på hverandre og nyter musikken. Korte kommentarer, fem-replikkers utvekslinger før nye stillheter. Gode stillheter.

Når jeg avslutter desserten min – jeg tror vaniljeis er involvert – går du rundt bordet og tar tak i handa mi. Det er bare naturlig at jeg reiser meg og går rett inn i armene dine for å danse. Vi vugger sakte rundt i en myk dans. Musikken slutter ikke, dansen slutter ikke, Leo lager en boble rundt oss der ingenting annet enn min nese i halsgropa di betyr noe, di hand rundt min rygg.

Det er så fint. Fine Leo.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s