Og alt jeg kan gjøre er å samle opp skårene etterpå

Vinter
Vinteren kom tidlig i år.

Vinteren kom tidlig i år. Jeg gleder meg over det hvite ute. Ikke fullt så mye over det hvite, kalde, frosne som har lagt seg over noen jeg er veldig glad i. Noen som de siste dagene har fått hjertene sine ganske ettertrykkelig knust. Smadret, faktisk, i bittesmå biter som kanskje aldri lar seg reparere igjen. Kanskje er det ikke mulig å bygge opp igjen slik det var. Bitene er for små, skaden for stor, det kalde og frosne har fått for mye rom. Kabalen må legges på nytt. Hvis det går.

Jeg venner meg aldri til å stå på sidelinja og se på at noen får hjertet sitt knust. Jeg blir helt matt og føler meg maktesløs, får lyst til å stå ute i marka og hyle og brøle mot vinden, mot haglbygene som utrettelig hamrer mot bakken der de i ei lang rekke kommer inn fra storhavet. Jeg står der, midt oppi det hele, og likevel isolert fra det som skjer. Jeg kan ikke forhindre det, kan ikke forandre det, kan ikke reparere det, kan ikke påvirke utfallet på noe vis. Jeg er prisgitt å bare stå der og se hva som skjer. Se at noen blir grundig og etterrettelig knust, uten at andre kan klandres på noe vis. Jeg har lyst til å ta dem det gjelder og legge dem i ei vugge og bysse dem i søvn, med løftet om at i morgen er alt over og verden er som før.

Men det ville være løgn. Verden vil aldri mer bli det samme. Man kan gå de samme veiene, de samme sporene, de samme stedene. Men det er likevel ikke det samme. Noe er forandret, ødelagt, kanskje med tiden møysommelig rekonstruert. Men annerledes. Det som har skjedd er ugjenkallelig, det lar seg ikke gjøre om. Verken den ene eller andre veien. Jeg, som liker å tenke løsning og forsøke å finne konstruktive utveier, kan ikke gjøre et pøkk til eller fra.

Alt jeg kan gjøre, er å stå på sidelinja og se på. Vite hva som skjer, og tåle enhver reaksjon som kommer. Tåle det sinte, det sørgmodige, det tause og det sønderknuste. Holde kjeft, ha en vanntett skulder, sørge for at fingrene er myke når de stryker over tårevåte kinn med spor av salt. Være en myk, men tydelig veiviser når valg etterhvert skal tas.

I håpet om at en dag. En dag skal vi igjen kunne le, kunne danse, kunne kjenne lykken sitre uten å bli fulgt av dårlig samvittighet. En dag skal gleden få være like stor som det sorgen er i dag. Forhåpentligvis. Jeg lever i håpet – for meg, og for dem som akkurat nå har tapt det av syne.

Advertisements

3 thoughts on “Og alt jeg kan gjøre er å samle opp skårene etterpå

  1. For et rørende bilde, noen som hyler i uværet, for ikke å være i stand til å myke noen annens sorg. De er misunnelsesverdige, disse som har noen som vil se på dem på avstand når det må, og blir nær for å le med dem igjen når det kan. Klem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s