Om å gå i motbakke

Noen ganger vet man at det er en topp man skal opp på. Man vet hvor den ligger, man vet hvor stien går, man vet hvordan landskapet er om man skulle vike fra stien og måtte velge en annen eller finne sin egen vei. Det finnes ikke noen vei utenom – man  til toppen, før eller senere. Spørsmålet er bare hvordan og når og … alt det andre. Alt det andre som hører med når målet er klart og ikke lar seg fravike.

Kvarven på Kjerringøy
Fjelltoppen Kvarven på Kjerringøy

Det er mange måter å gå seg bort på. Man kan oppdage at stien ikke går dit man trodde, for eksempel, at den ender i et blindspor. Man kan gå så lenge i bjørkeskogen at man mister målet av syne. Kanskje er det fint å lage sin egen sti eller velge et mindre benyttet tråkk – ei stund, i alle fall. Det kan gå bra. Men man kan også ende opp med en nydelig rundtur i skogen, ved foten av fjellet, uten å nå toppen. Man kan ha det aldeles strålende i skogen; godt selskap, fine bålkvelder, plukke bær og spise gode lunsjpauser. Man kan si til seg selv at «jeg skal opp på den toppen, jeg skal bare bort her først». Si til seg selv at «rundt neste sving» eller tusen andre ting som virker forlokkende der og da, etter det – da skal jeg opp på toppen. Noen ganger går man litt oppover, og så stopper man for å få igjen pusten eller se seg rundt eller vente på noen eller whatnot. Og så blir man stående. Fortsetter sidelengs i stedet for oppover, sier til seg selv at toppen ikke blir borte om man venter litt til. Carpe diem her og nå kommer i veien for det man ønsker seg og vil en gang i fremtida. Vi har alle vært der, tror jeg, på et eller annet tidspunkt.

Jeg på Kvarven
Herværende blogger på ryggen som fører til toppen av Kvarven (her på returen).

Når man kommer ut av skogen, omsider, enten man har somla seg ut derfra for egen maskin eller har blitt tuppa ut av noen som ville hjelpe til med å finne veien igjen, så er det skummelt. Man er blottlagt og bar, utsatt for vær og vind. Og andres blikk. Hvert veivalg er synlig, og selv om man selv følger en plan for veien fremover, bedømmer andre bare sporene de ser bak deg. Man kan si til seg selv at man skal gå i sikksakk oppover for å gjøre veien lettere. Man kan ta pauser og få igjen pusten. Man kan snu seg og nyte utsikta fra der man er, glemme tanken på at man faktisk ikke er på toppen riktig enda. Man kan føle seg så langt oppe at man er fornøyd, og glemme å strekke seg etter det som ligger foran. Men man er ikke ferdig, har ikke nådd målet. Å gå ned igjen er ikke et alternativ. Så hva gjør man? Hvordan klarer man å somle det til slik at man når toppen?

Fra Kvarven mot sør
Utsikta mot sør fra toppen av Kvarven.

Jeg aner ikke. Jeg har surra i skogen ganske lenge, men er nå i ferd med å komme ut i de øvre delene og over på snaufjellet. Jeg er ikke helt der enda, men jeg ser lysningen bak trærne. Jeg har snakka med folk som har gått veien før. Jeg har begynt å lese på skiltene igjen i stedet for å ta innholdet for gitt. Jeg har funnet frem kartet og kompasset, gjort veivalg som ikke er basert på det som er umiddelbart rundt meg. Jeg har mentalt begynt å ta avskjed med det som har føltes ‘hjem’ en lang periode til fordel for å tenke meg et nytt hjem på den toppen jeg vet er der fremme, den toppen som jeg noen ganger har mistet av syne men like fullt beholdt i bevisstheten min som en slags rettesnor. Jeg skreller vekk det som kommer i veien, forsøker å ta kloke valg basert på fornuft og ikke bare umiddelbar lyst.

Så jeg tror det. Jeg tror at en dag står jeg på toppen. En dag skal jeg nyte utsikta, nyte det som ligger foran, glede meg over det som ikke er tilgjengelig fra der jeg er i dag. Jeg skal se med stolthet tilbake på strekninga jeg har tilbakelagt, selv om veien ble lengre enn planlagt. Og jeg skal tenke på at har jeg gjort det før, vært på andre topper, kan jeg gjøre det igjen, komme meg opp på denne toppen også. Vilje, lyst, ressurser, tid. Det er mye jeg trenger, men det er overkommelig. Jeg skal på den toppen. Jeg skal. Og jeg gir meg ikke før jeg er der.

Bildene i denne bloggposten er fra en tur til toppen av Kvarven 1. juni 2010, en tur jeg gjennomførte sammen med bloggeren Bridgehill, som til min store sorg har blitt ganske bloggtaus. Han har inspirert meg mye, og mer enn han selv er klar over. Turen finner du i bloggearkivet mitt om du vil. Og i hans.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s