En liten tur rundt øya

Frosten har inntatt frontruta

Frosten har inntatt frontruta

Det er noen ting som er obligatoriske når man er hjemme, enten det er i jula eller midt på sommeren. En av dem er å ta en tur rundt øya. Fylkesveien rundt øya måler temmelig nøyaktig 42 kilometer, og det er ikke alle steder den er så stor at en bil kan passere en buss. Bil mot bil går bra. Vi starter et godt stykke utpå dagen denne gangen. Og må skrape is av frontruta før man legger i vei.

IMG_4329

En vase med rognebærkvister står i vinduet

Naturligvis må vi nedom Uværshula. Noen centimeter med sne på stien og steinene – den ligger ved ei lita rullesteinstrand med store steiner – forteller at ingen har vært her før oss i dag. Hunden får løpe løs og koser seg. Snart er han nede i fjæresteinene, i neste øyeblikk er han oppe i lyngen eller surrende rundt rabbene ved hula. Jeg går inn og skriver et par ord i gjesteboka. Vanligvis gjør jeg ikke det, men denne gangen har jeg en gjest og da er det greit å registrere besøket. De som skrev sist, var her for fire dager siden og hadde en australier i følget. Han visste neppe at fjelltoppen i bakgrunnen heter Lamlitinden og er øyas høyeste fjell med sine 657 m.o.h.

IMG_4330

Sjekke linsa, nyte utsikta. Svensken i sitt ess.

Vi prater foto, vi prater folk, vi prater tradisjoner og whatnot. Og så er vi helt, helt stille innimellom. Noen ganger blir vi så overvelda av lyset, av utsikta, av naturen at det ikke er nødvendig med ord. Vi bare sitter der. Kjører. Peker, myser, smiler. Jeg forelsker meg i linsa hun har på kameraet sitt og lurer på om jeg skal spare og kjøpe den til meg selv i fødselsdagsgave neste år. Jeg peker ut de stedene jeg vet det er fint å ta bilder. Og mens vi kjører, peker jeg på de bergene hvor ørnene sitter, ei her og ei der. Jeg tror vi så tre eller fire på veien rundt. Men den fineste av alle er trekkfuglen fra Sverige som sitter bak rattet.

IMG_4332

Fra Taen ser vi utover Lofot-øyene og mot lyset som svinner

På Taen går vi ned til stranda. Såklart. Sneen kryper helt ned til flomålet. Men det er fjære sjø når vi er der, så vi får gå litt på sanda også. Benker og bord vitner om varmere tider, stivfrossent gress med isroser på har en gang blitt tråkket under myke barneføtter, flørtende pikeføtter med rødlakkerte negler, har blitt trampet under pubertale guttebein i vill fotballjakt. Det er lenge siden nå. Det er lenge til. Nå er det vinteren som hersker, selv om sneen ikke er dyp. Vi lar den berømmelige ‘kjærlighetsstien’ vente til en senere anledning. En varmere anledning.

IMG_4346

Det lukter så godt i fjæra, syns han.

Han stresser ikke, men nyter friheten. Snart oppe i frossent gress, snart i sanda, snart i tangen. Snuser etter dufter han ikke helt vet hva er – krabber, kanskje? På noen steiner lukter det fugl, oter, mink eller hva det nå er. Nesevingene hans vibrerer og jobber overtid, halen er høy. Hunden er glad, og da blir både eieren og feriegjesten også glade. I sør-vest er himmelen gylden, i nordvest er den blågrønn, over det hele ei stripe av blek lillarosa. Rett bak oss stiger snekledde fjell opp mot en fortsatt blå himmel. Mørketida har en rikholdig fargepalett.

IMG_4350

Et naust står i fjæra på Ongstad

Vi har egentlig sett og knipset det vi kom for, men jeg klarer ikke å gi slipp på lyset. Når vi møter en buss, benytter jeg anledningen. Bilen står i ro på en utkjørsel, og jeg senker vinduet for å ta bilde uten å gå ut av bilen. Selv om det ligger litt skyer mot horisonlinja, er de likevel ikke lavere enn at vi fint ser Lofotfjellene likevel. Aust-Vågøya og Vestvågøya strekker seg utover i all sin prakt, og det karakteristiske bratte berget på Eggum er det ytterste vi ser. Akkurat der gjør Lofoten en liten knekk, og alt som ligger lenger ut, er skjult herfra. Men lyset. Lyset ser vi fortsatt. Klokka er snart tre.

IMG_4362

Absolute Gulstad – Lyset forsvinner når vi forlater Melbu.

På vei ut fra Melbu og i retning Møysalen klarer vi ikke helt å dra med en gang. Vi stopper enda en gang for å fange forsøke å fange lyset og fargene på minnekortet. Lavvannet i bukta speiler tonene fra himmelen over. Og enda er knapt halve dagen gått. Årets mørkeste dag har gitt oss flere farger enn vi i ettertid klarer å gjengi. Både ute og innvendig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s