Bære hurtigruta går

Vi har seilt forbi Landegode og er ute på Vestfjorden

Vi har seilt forbi Landegode og er ute på Vestfjorden

Bære hurtigruta går. Det er ei strofe fra en sang. Men det er også ei strofe som lever i meg. Bare hurtigruta går så jeg kan komme meg hjem, så er det meste annet underordnet. Helt siden jeg flytta til Oslo for mange år siden, har jeg vært glad i å ta hurtigruta når jeg skal hjem en tur. Det er noe med roen, det langsomme tempoet, mangelen på stress. Det tar den tida det tar, og man kommer seg ikke raskere frem om man stresser. Hurtigruta er god medisin.

Nordlyset strekker seg over himmelen

Jeg veksler mellom å være på lugaren og ute. Inne på lugaren koser jeg med to glade hunder. Ute strekker ei stripe nordlys seg over himmelen, fra sørvest mot nordøst, i en myk bue som slynger seg og tidvis viser en rand av lilla og hvitt nederst. Vinterturistene har kledd seg godt i varme klær mang en nordmann kan minsunne dem, og de klikker ivrig. Etter ei stund går jeg inn igjen.

Jeg tror kanskje hurtigruta trenger et norskkurs.

Ombord på MS Nordkapp er det Karl Erik Harr som har stått for utsmykningene. De skal få sin egen post senere. Jeg ble nemlig også … noe oppmerksom (!) på dette skiltet utenfor panoramasalongen på dekk 7. Jeg ser minst fem skrivefeil her – og det er bare i den norske versjonen… Jeg lurer på hvor lenge skiltet får henge slik før det blir oppdatert og korrigert.

Svolvær by night

Svolvær by night

I Svolvær gjør vi et stopp på nesten en time. Det er fullmåne, et snev av nordlys og iskaldt i været. Jeg går en tur i byen, gjennom snødekte gater, langs ei småglatt havnepromenade og myser på utesteder, gallerier og butikker. Går til brua som fører over til hotellanlegget som har si egen øy. For jeg vet at derfra får man fine bilder. Langt ute, nesten ytterst mot moloen, stikker opplyste fiskehjeller sine trekanta former mot himmelen. På motsatt side henger en stigende måne.

Hadselbrua

Vi har lagt Hadselbrua bak oss

Jeg eksperimenterer med kameraet mitt. Derfor blir bildene av Hadselbrua finest helt mot slutten, når vi egentlig har lagt brua bak oss og er på vei videre, mot hurtigrutas fødested: Stokmarknes. I 1893 starta Richard With opp Vesteraalske Dampskibsselskap. 119 år senere kan jeg fortsatt glede meg over fruktene av hans arbeid. Sakte glir vi mellom Børøya og Langøya, med kurs rett mot vest, før vi bøyer av og er fremme.

Hadselåsen

Morgenlys bak Hadselåsen. Møysalen helt til venstre.

Dette er lyset som møter oss neste morgen, sånn når det egentlig er i ferd med å bli formiddag. Bak  Hadselåsen smyger årets mørkeste dag seg frem – en dag som er full av farger i rike nyanser. Følelsen av langsom fred er fortsatt med meg, hurtigruta sitter i kroppen. Lenge, lenge etter at man har reist med den. Heldigvis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s