Omtrent sånn var det. Glimtvis.

Saltfjellet
Saltfjellet

Det er ei drøy uke siden jeg kom hjem fra Femundløpet, men bloggen har fått hvile. Vel tilbake i hverdagen har det gått i ett igjen, og kontrastene har vært store. En lørdag var jeg ute i ødemarka et sted nesten uten telefondekning, lørdagen etter var jeg backstage med Wyclef Jean. Måtte jeg velge blant de to, rangerer jeg førstnevnte høyest uten å nøle. Selv om sistnevnte også var litt av en opplevelse. Selv da jeg sto rett ved scenen og passet på at ikke noen snek seg inn backstage, gled tankene raskt til det du ser på bildet over: Saltfjellet en vinterdag. Bildet er tatt rett nord for polarsirkelen.

IMG_4938
Absolute Røros

Det var godt å være på Røros igjen, etter at jeg i fjor fulgte Femundløpet fra sofaen hjemme. Det er noe helt eget med å tusle rundt i byen som er seg selv lik – og som har vært det i flere hundre år. Laftede tømmerhus, smale smug, frosne vinduer og rett utenfor sentrum og nært der vi bodde: De store snedekte slagghaugene etter gruvedriften. For ikke å snakke om kirka, Bergstadens Ziir som den kalles. Ziir er en gammel skriveform for ‘sir’, som betyr pryd. Tilnavnet forstår man godt når man ser den ligge på bakketoppen i blåtimen. Tro meg. Røros blir jeg aldri ferdig med. Ikke så langt, i alle fall.

IMG_4972
Natt på sjekkpunkt Tufsingdal

Det er ofte mørkt mens man venter på sjekkpunktene. Sånn føltes det i alle fall, selv om vi også hadde dagslys på flere av dem. På sjekkpunktene har man et stort område som er avsatt til å stille opp hunder og spann, og like i nærheten finnes gjerne en cafè av noe slag og tilgang til vann. Begge deler er nødvendig. Mange av sjekkpunktene har også sovemuligheter av ulikt slag, alt fra sovesaler til rom eller sogar hytter. På bildet over ser du en traktor hente en diger plastdunk som skal fylles med vann. Der kan så hundekjørerne hente vann når de skal tilberede mat til hundene sine på sjekkpunktet.

IMG_5005
Nødvendig utstyr for å fôre hunder på sjekkpunktet

Såfremt hundekjøreren tar en liten pause på et sjekkpunkt, gir han hundene mat. Han har fôrkokeren (den firkanta stålgreia) med i sleden hele veien, men inne på sjekkpunktet henter han en forhåndspakket depotsekk med det meste annet. Vel fremme på sjekkpunktet henter han vann, som alltid er tilgjengelig, og koker det opp. Mens han venter på at det skal koke, hakker han opp frosset hundemat (som regel storfevom i blokker, evt blandet med andre ting) og har det oppi kjølebagen. Når vannet koker, heller han det over alt kjøttet og blandet det godt til det blir en graut. Så øser han oppi skålene til hundene og serverer. Som regel spiser de med en iver som minner om glupske ulver…

IMG_5026
Et sted mellom Drevsjø og Søvollen

Å være handler på et hundeløp betyr at man befinner seg på et sjekkpunkt fra kjøreren ankommer og til vedkommende forlater med spannet sitt igjen. Man har ikke lov til å stelle med hundene eller gjøre noe for dem, men man kan prate med og veilede hundekjøreren hvis nødvendig, på oppstallingsplassen. Man sørger også for mat og hvile for kjøreren, dersom det er ønsket eller planlagt, og ikke minst vekker man vedkommende i rette tid så de kommer seg avgårde igjen. Etter at kjøreren har dratt ut på sporet med spannet, er man pliktig til å samle opp halmen (som hundene har ligget på) og sette søppelsekker med brukt halm på anvist sted. Jeg oppdaga underveis at jeg er allergisk mot halm – men det fikk ikke kjøreren vite før løpet var over! Og heldigvis var det ingen alvorlig allergi.

IMG_5034
Her overnatta vi på Søvollen!

Søvollen er uten tvil det mest avsidesliggende sjekkpunktet på Femundsløpet. Vi kjørte så langt veien rakk og parkerte der, fortsatte så 400 meter innover en sti til venstre, og vips var vi ved et gammelt tun med flere laftede bygg og en lavvo, blant annet. Der er sjekkpunkt Søvollen. Vårt team hadde leid denne hytta for å få sove – dog ble det bare hundekjøreren og sjåføren vår som fikk sove der. Jeg holdt meg våken. Inne i denne hytta er det tre brikser langs hver sin vegg og en gammel jøtulovn i midten. Ellers ingenting. Ikke vinduer, ikke lys, ikke strøm, ikke … noe. Tre brikser med hver sin madrass, en ovn, og that’s it. Det var kanskje det fineste stedet på hele turen.

Men nå er jeg altså hjemme igjen. Det tok litt tid å komme mentalt ut av ‘boblen’ som et slikt løp er, men jeg hadde ikke noe valg – med en aktiv hverdag er man pent nødt til å være tilstede for å få gjort det man skal. Heldigvis. Men at jeg skal til Røros igjen neste år? Det er hevet over enhver tvil. Spørsmålet er bare hvilken rolle jeg vil ha. Det har jeg god tid til å tenke over.

Advertisements

2 thoughts on “Omtrent sånn var det. Glimtvis.

  1. Hei Elisabeth !

    Et rart ting, hukommelsen… Hvorfor vi påpeker et særlig bilde i strømmen av alle som daglig flyter rundt oss, og så husker nettopp dette, lenge.

    Jeg undrer på hvorfor jeg la merke til ditt bilde av et lite vindu i Røros, og hvorfor jeg har tenkt på det, ganske ofte, etterpå.

    Det er et enkelt vindu, på fasaden av et enkelt trehus. Derimot, det finnes derinne mange smådetaljer som kunne beskrives. Fordi de er først og fremst tydelige på bildet, og at jeg tok tid for å se på dem alle, da jeg først oppdaget bildet, i en sakte observasjon, som endelig liknet på en stille meditasjon.

    Vel. Bare i tilfellet du tviler om livetsbetydningen, så kan du lette deg med å tenke at du noen ganger får noen ukjente til å følge dine spor, og der tilbringe et tankevekkende øyeblikk.

    Smil og klem !

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s