Nesten sol over Vatnvatnet
Jeg tror vi er mange som kjenner følelsen. Oppvekstens tvangs-skiturer med klassen eller sogar hele skolen. Jeg syns ikke det var noe stas med skoleskidager, og fra og med åttende klasse skulka jeg dem konsekvent, hvert eneste år, gjennom resten av ungdomsskolen og videregående. Ingen kan tvinge meg på ski, var mitt mantra.
Men omtrent da jeg bikket 30 år befant jeg meg i Nord-Norge igjen, i februar. Det var en fin vinter. Og en dag tenkte jeg: «Åh, den som bare kunne gå på ski ut i marka og sette seg ned et sted for å nyte sola!» Tanken ble raskt begynnelsen på selvransakelse og erindring. Det slo meg at det jeg egentlig ikke likte, var det kollektive og tvangsmessige med skolens skidager. Selve det å være ute på ski måtte jeg i ærlighetens navn innrømme for meg selv at jeg hadde likt – skiturer i måneskinn og uten hodelykt var spikret i hukommelsen, magien med å skli nedover Klavmyra med eimen av appelsin fra fingrene. Minnet om «rævhull-turen» ned storbakken fra Ørnheia kunne jeg gjengi ganske så friskt. Så jeg ringte til pappa. «Hei pappa, har du løst tell å ta mæ me på skitur?» Han ble noget paff, men tok meg naturligvis med. Vi gikk halvannen mil den dagen – og hadde lunsjpause et sted litt forbi Helvetesholla og Brennevinshaugen.
Åsnes Breidablikk på jomfrutur – tvers over Vatnvatnet!
Utenlandsopphold og andre ting har likevel gjort sitt til at jeg ikke har gått mye på ski på ganske mange år. I år var planen å gå mye på ski – jeg måtte bare anskaffe meg rette sorten ski først. Fjellski uten stålkanter. Valget falt på Åsnes Breidablikk. Og før jeg visste ordet av det, var drømmen blitt virkelighet! En tidlig bursdagsgave fra nære familiemedlemmer gjorde at jeg for en ukes tid siden kunne innvie mine nye vakre treplanker. Den firbeinte kompisen min var omtrent like glad som meg, jeg over skiene – han over å få trekke meg tvers over Vatnvatnet. Hu hei hvor det gikk unna i scootersporet!
Så når det har regnet i noen dager nå, klarer jeg ikke å glede meg over bare veier og lett adkomst hit og dit. Der andre ser en tidlig vår, ser jeg en forspilt vinter og nedbør som med minusgrader kunne gitt fine dager glidende bak en glad husky. Men det er bare februar, og vinteren er ikke over. Jeg krysser fingrene for at dagene som er igjen mellom nå og påske, skal by på vinterglede av ypperste merke. Jeg har gjenfunnet en tapt glede, og den har jeg ikke tenkt å gi fra meg.
Elisabeths Eldorado 
Jadda, og fort kosta du bortetter isen ja. Og jeg fikk også prøve den firbeinte på mine ski. Veldig koselig å ha deg meg på tur. 🙂
Takk det samme – det var en kjempetur! Er klar for flere slike når det bare blir sne og kaldt igjen…
Utruleg fin og tankevekkande overskrift du hadde på dette innlegget. Vi kunne vinne mykje attende dersom vi greidde å identifisere og rydde opp i den delen av bagasjen vår som kun ligg som hindringar og avgrensingar for oss.
Takk! Ja, jeg har etterhvert lært meg til å reflektere litt hver gang jeg støter på noe jeg ikke liker – tenke over hvorfor jeg ikke liker det, og om det er noe jeg kan gjøre for å like det dersom det i prinsippet er en positiv ting. Noen ganger er det godt å forandre seg selv og sin egen innstilling 😉