Liten gnist kan gi stor flamme

Det er noen regler som gjelder når man skal lage bål. De fleste bålmakere har sin egen måte å gjøre det på. Noen skal ta en ‘Lars Monsen’ og bruke bare ei fyrstikk. Andre gjør det enkelt og dynker treverket i rødsprit om de kan. Atter andre – som min far – faller for oppfinnelsen ‘tennruller‘ og lar dem bli en viktig bestanddel når det skal gjøres opp ild.

Lys og varme i mørket. Og et samlingspunkt.
Lys og varme i mørket. Og et samlingspunkt.

Selv liker jeg jeg å variere metoden litt, alt etter hvor og hva jeg skal fyre opp. I en ovn bruker jeg gjerne vridd avispapir nederst. I et utendørs bål bruker jeg gjerne tennbriketter eller opptenningsruller dersom jeg er usikker på veden. Er det sne, fyrer jeg gjerne bålet oppå  noen kubber som ligger tett i tett, sånn at det ikke blir vått under stedet som brenner med en gang.

Det er noen prinsipper som gjelder uansett.

Det gjelder for det første å ha nok flis og tynne kvister nederst. Sommerstid kan man gjerne bruke et lass furukvister, for eksempel, eller noe annet tørt og tynt som duger. Deretter må man ha pinner eller kubber med litt volum og gjerne vekt i. Kvister og greiner som i tykkelse befinner seg et sted mellom omkretsen på tommelen min og omkretsen på håndleddet mitt, hører med i denne ‘fase to’. Når flammene først er etablert gjennom tynne kvister i fase en, gjelder det å få dem til å vare litt lenger i fase to. Når de har fått grep om greiner og tynne kubber, er det klart for fase tre.

I fase tre er det tid for de store, tykke kubbene. På dette tidspunktet har man bygd opp en base med glør nederst i bålet, og kubbene man legger på, tåler derfor å ligge ei stund før de fatner ordentlig. Til gjengjeld brenner de lenge. Bjørkekubber brenner kortere enn furukubber, grankubber smeller på grunn av kvaen som er inni, drivved-kubber kan faktisk dø helt hen dersom de er for gamle og sandinnholdet for stort. Det er sånt man lærer etterhvert. En tommelregel sier at jo mer vekt det er i en kubbe, jo lenger vil den brenne.

Og det slo meg denne lørdagskvelden der jeg sto ved bålet, i godt selskap. Å lage et bål er som så mye annet her i livet. Det begynner med noe lett og luftig, og når man ser at det tar fyr – at noe får grep og begynner å leve sitt eget liv, kan man følge opp med å legge i enda mer – uansett hvilken ressurs det er snakk om. Til sist kan det bli en ting som gir varme, liv og samlingspunkt for flere enn deg selv. Hvis du vil, og hvis du er villig til å dele. Parallellen er så åpenbar at det nesten er litt latterlig.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s