Det hjelper å si noe om det. Etter forrige post om prokrastinering, har jeg klart å fullføre noe jeg lenge har slitt med å konsentrere meg om. Inspirasjon fra Memory (og andre), en tupp i ræva fra meg selv, peptalk fra en nyfunnet kjær venninne – alt har medvirket til at jeg har klart å bruke tid og konsentrasjon på prosjektet, og det har lyktes. Etterhvert som det har gått fremover, har jeg dessuten blitt motivert av å se hva jeg får til når jeg bare endelig gjør det. På et vis.
Kveldssolhimmel over både Landegode og Moskenesøya.
Det skader heller ikke at lyse, fargerike kvelder med rødgyldne solnedganger og grønn kveldshimmel bak Landegode har blitt bytta ut med grå regnværsdager og fine inne-timer. Faktisk passer det utmerket at været ikke helt har vært i storslag i det siste. Nå koser jeg meg med te og siste rest av sørlandschips i en bolle, etter å ha nytt et glass vin litt tidligere. Jeg har beina i sofaen og stearinlys tent her og der i stua. Og innvendig har jeg vissheten om at jeg har klart målet jeg satte meg, et delmål kan krysses av på lista og merkes med ‘oppnådd’.
Nå gleder jeg meg til resten.
Elisabeths Eldorado 
Så godt at du er igang på en måte som er bra for deg!
Det er noe med det å få oversikt over ting, mye blir lettere da.
Tjah… 😛 Oversikt har jeg hatt hele tiden, det er ‘driven’ som har krøllet seg litt. Nå er den også på plass. Heldigvis. Faktisk på et vis som gir det selvforsterkende effekt; jeg blir motivert av hva jeg klarer å gjøre, og gjør dermed enda mer i stedet for å stoppe opp. Veldig godt.
Takk for oppmuntringen!