Them old ways

Jeg leste en gammel bloggpost der jeg kommenterte det uvanlige i å være på besøk hos noen som ikke hadde noen elektroniske medier påslått mens vi var der; ikke radio, ikke tv, ikke nettbrett eller mobil eller noe annet. Det var bare oss og dem og all verdens tid. Det å være sammen med noen som ikke kaster et sideblikk mot mobilen hvert femte minutt, som ikke ‘bare skal svare på ei melding’, som ikke skjeler mot en skjerm eller mot høyttalere – det er faktisk ganske sjelden. Tenk etter selv; hvor ofte er du sammen med et annet menneske uten at noen av dere sjekker mobilen, har tv’n på i bakgrunnen eller har spotify rullende? Jeg er forøvrig den siste til å rette pekefingeren mot andre – jeg er akkurat like skyldig selv. Derfor var det så bemerkelsesverdig – og så skrekkelig godt – å være hos noen og få den opplevelsen.

Honning fra Sibir (!) smakte godt oppi teen i kveld.

Honning fra Sibir (!) smakte godt oppi teen i kveld.

Og i kveld slo det meg. Jeg har akkurat avslutta gjennomgangen av alle sesongene av en tv-serie som jeg har hatt gjensyn med på Netflix, og var i ferd med å fordype meg i en annen favoritt. Da slo det meg. Det å sitte foran skjermen og se på serier, tar bort tid jeg kunne brukt til andre ting. For eksempel andre mennesker. Jeg kunne tatt en telefon, sendt en mail eller noe annet. Mye annet jeg kunne gjort i stedet for å se på skjermen. Før øyeblikket med inspirasjon forlot meg, klappet jeg derfor sammen laptopen. I skuffa fant jeg både papir og konvolutter, og på kjøkkenbenken står beholderen med et utall penner og tusjer. Det tok under et minutt å brygge en kopp te, og så var jeg klar.

Konvolutten er ti år gammel, minst. Men i kveld ble den endelig tatt i bruk.

Konvolutten er ti år gammel, minst. Men i kveld ble den endelig tatt i bruk.

Det ble kvalitetstid. Helt i eget selskap (vel, her er jo en hund også…) tilbrakte jeg en stor del av kvelden ‘i selskap’ med ei kjær venninne. Å skrive til henne var som å sitte i en sofa sammen og fortelle om hva som skjer og hva som ligger meg på hjertet om dagen. Når jeg hadde skrevet et avsnitt, trengte jeg ikke å lukke øynene for å vite hvordan hun vil smile når hun leser det, og hva hun vil si tilbake, hvordan hun vil respondere. Jeg vet det, slik man bare vet når man kjenner noen og er glad i dem.

Noe sier meg at flere søndagskvelder fremover vil bli tilbrakt på denne måten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s