Det er øyeblikkene

Det er øyeblikkene.

Det er øyeblikkene som skaper det lille ekstra. I hverdagen, på jobb, i plikter og i fritida – det er øyeblikkene. Det har vært mange øyeblikk i det siste, borte fra bloggen. Øyeblikk der ting virkelig funker på jobb. Øyeblikk der noen virkelig skjønner mysteriet ‘kart og kompass’ og klarer å løse  praktiske oppgaver. Øyeblikk der sola skinner og varmer huden, mens lufta stopper opp og lufta er salt. Øyeblikk der fremtida kommer veldig nær, øyeblikk der fortida ikke er borte. Øyeblikk, overalt.

Og så dette.

Gylden solnedgang bak Lofoten og Landegode.
Gylden solnedgang bak Lofoten og Landegode.

I vinter diskuterte jeg kamera, fotografering og linser med noen venninner – enkelte av dem mer enn andre. Til bursdagen min i påska fikk jeg det som for meg er drømmelinsa fra ei god venninne. Jeg prøver den stadig mer ut, og liker det jeg erfarer. Det er som å bli kjent med et helt nytt menneske: man må lære hva som funker og ikke, hva som gir tydelige resultater og hva som blir mer disig, hva som lar seg gjøre og hva som bare er plent umulig. Hva som gir dybde og hva som gir nærhet, hva som gir kluss og hva som fjerner fokus. Og alle detaljene som bare kommer av langvarig samvær over tid.

Øyeblikket da jeg knipsa dette i kveld, fra stuevinduet mitt, føltes helt uvirkelig. Fem minutter etter at bildet, og noen til, var tatt, var solfargene borte og horisonten blekblå, skyene grå. Men det gjør ingenting, for jeg hadde fått med meg øyeblikket. Øyeblikket da verden sto i brann og linsa var venn med meg.

Det skal bli mange slike øyeblikk fremover.

Advertisements

3 thoughts on “Det er øyeblikkene

  1. Ja, det er det det handlar om. Å fange augneblinken.

    Etter at eg for få år sidan byrja å ta fotograferinga litt på alvor, tek eg meg stadig i å vere på motivjakt sjølv utan kamera.

    Eg ser på naturen og omgjvnadane på ein annan måte. Legg merke til dei raske endringane i lys, skugge og fargar,, motiv som dukkar opp og forsvinn like raskt Eigentleg er det ikkje så viktig om biletet vert så bra. Det fine er at eg likevel plukka ned «en liten fuggel, så fyke lavt på gylne vinger» som Vamp syng om

  2. Fantastisk fint bilde du linka til – det er magisk med sånne tåkeøyeblikk som kommer og blir borte igjen like fort. Her i Bodø har vi ikke tåke så ofte at det gjør noe, ei heller morgendis der jeg bor. Andre steder jeg har bodd, har jeg latt meg bergta av morgendisens effekt på omgivelsene.

    Heldigvis har alle steder sine øyeblikk verdt å ta vare på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s