Noen ganger virker det å være tilfeldighetene som rår. Det var ei tilfeldighet som gjorde at jeg valgte busstoppet nær sentrum i stedet for det som ligger nærmest jobb. Det var tilfeldig at jeg kom forbi biblioteket og gikk innom der. Og da jeg ikke fant boka jeg lette etter, var det tilfeldig at det var akkurat den ene utstilte jeg valgte å undersøke nærmere. Baksida fenga meg såpass at jeg lånte boka med meg hjem. Det skulle jeg ikke angre på, tilfeldigvis.
Boka forteller to historier. Den ene er historien om to britiske søstre som vokser opp i India og etterhvert Edinburgh fra 1930-tallet og utover. Den andre historien handler om ei dame som en dag får en telefon om hvorvidt hun kan hente sin grandtante, som bor på en psykiatrisk institusjon som skal legges ned. Sakte, men sikkert knyttes de to historiene sammen, uten løse tråder og samtidig uten å være forutsigbar. Perspektivene hos ‘fortelleren’ veksler, men uten at dette forvirrer leseren. Det er hele tida tydelig hvem som snakker og hvor i historien vi er.
Boka er først og fremst en roman, og en stor leseopplevelse. Selv om tittelen langt på vei tyder på en krimhistorie, er dette først og fremst en ‘vanlig’ roman og det mystiske aspektet er på sett og vis nedtonet. Samtidig er det elementer i historien som har sterke preg av feministisk historie; som forteller mellom linjene hvordan kvinners stilling har vært, hva kvinner har måttet tåle og hvordan de har manglet innflytelse over sine egne liv. Dette skjer ikke på en måte som får boka til å ligne en politikk/historietime. Tvert imot, det skjer subtilt og så implisitt i historien at det gir både troverdighet og engasjement.
Jeg ramla tilfeldigvis over boka på biblioteket, som nevnt innledningsvis. Den er glitrende oversatt, bare for å ha sagt det. Men nå skal jeg bestille den, på engelsk. Det er ei bok jeg gjerne vil ha i hylla mi og lese flere ganger, og da gir originalspråket en ny opplevelse neste gang jeg leser den. Tror jeg.
Jeg gleder meg allerede.