Til ukjent grunn i Lofoten

Når man kommer fra nabolaget, bør man ha vært i Lofoten. Ikke bare en, men flere ganger, sånn at man er noenlunde kjent. Har man levd så lenge som jeg, bør man ha vært i hele  Lofoten, ikke bare på de landfaste øyene, men også på Værøy og Røst. Det har vært en torn i mitt øye. For jeg har ikke vært i hele Lofoten. Jeg har mangla Værøy. Jeg har vært så nære på at jeg var ombord i ferga i Moskenes for å dra til Værøy, og så ble været så dårlig at ferga ble innstilt. Jeg kom meg aldri til Værøy. Før nå.

Bye, bye, Bodø!
Bye, bye, Bodø!

En ettermiddag i uka som gikk, steg jeg ombord på M/F Værøy på fergekaia i Bodø. Sammen med noen lokalreisende og et lite lass turister kunne jeg kose meg oppe på akterdekket. Sol og varm temperatur sørget for både trivsel og fine bilder! Bodøbyen ble liten, vi gikk på utsida av Landegode og med ett var vi ute på havet, på ordentlig. Føltes det som. Vestfjorden lå blank som et speil.

IMG_7388
Lofotveggens ytterste fragmenter stiger opp av horistonten

Allerede fra Bodø kan man se Lofotveggen på andre sida av fjorden. Når man kommer litt ut fra byen, kan man følge den med blikket hele veien. Se at øyene strekker seg langs horisontlinja, brytes opp og begynner på nytt igjen. Til høyre i dette bildet ser man de ytterste delene av Lofoten, Moskenesøya og muligens litt av Flakstadøya. Deretter ligger øya Mosken som en liten ting for seg selv, og så strekker Værøyas fjell seg i ei stripe før horisonten igjen strekker seg mot bildekanten. Utenfor den, ligger flere av Røst-øyene.

IMG_7430
Røst kan på avstand se ut som et skrapflak som duver i overflata.

Ferga går først til Røst. Og å se Røst er en opplevelse for seg. Det er lett å tro at Røst er ei øy, men det stemmer ikke helt. Røst består faktisk av 365 øyer; ei for hver dag i året, og det er få øyer som er bebodd. De fleste innbyggerne bor på øya Røstlandet. Den er så flat at det høyeste punktet bare når 11 m.o.h. Der har jeg vært. Flere av øyene rundt er høyere, den høyeste måler 259 m.o.h. og heter Storfjellet, betegnende nok. Når man nærmer seg Røst over havet, ser Røstlandet først ut som en klodrete strek langs horisontlinja. Den blir aldri tykk, og man kan lett feilta den for å være et flak av skrap og søppel som flyter rundt på overflata – helt til man ser at de rare konturene faktisk er omriss av hus og landskap.

IMG_7413
Flygende Røst-innvånere har overtatt et gammelt fiskebruk

Røst har bare rundt 600 innbyggere, men det er et aktivt samfunn. Egen opera har de (!), Lofotfisket fører til en mangedobling av folketallet og TV-serie om livet på Røst har også satt sine spor. Jeg har bare tilbrakt et døgn der, men det fikk meg til å ønske meg tilbake dit ved en senere anledning – og Røst står på ønskelista igjen, slik Værøy gjorde det denne gangen.

IMG_7445
Ser du hvalen pruste ca midt i bildet?

Sommernatta har flere overraskelser på lur. «Mine damer og herrer» sier stemmen i høyttalerne mens vi glir over vannet fra Røst mot Værøy. «Foran på vår babord side kan dere nå se en flokk med hvaler.» Både jeg og de andre turistene var snare om å komme oss ut og finne frem kameraene. Jeg har sett hval før, både tilfeldig og på hvalsafari, men det er et syn man aldri blir lei av. Jeg trodde først at det var niser vi så denne gangen, men nei – det var hval. En liten flokk lå og mesket seg i sildefatet; jeg talte minst åtte dyr. Det var nesten synd vi ikke kunne stoppe.

IMG_7453
Værøya, sett fra sørvest når man kommer med ferga.

Vi passerer langsomt hvalene, som fyker mot både høyre og venstre ettersom ferga glir fremover og deler flokken. Og så er den der. Værøy. Øya flere av mine forfedre kommer fra, øya som mangler på Lofot-kartet mitt, øya som har lokket meg i over ti år. Øya som er det endelige målet for reisen min denne gangen. Nå er den der, like for øynene mine, og den kommer stadig nærmere. Med sola i vest, en nær-fullmåne i øst og med sekken på ryggen og hunden i bånd går jeg i land. Mitt lille sommereventyr begynner.

IMG_7458
Camp Elisabeth i Sørlandshagen

Det er sent på kvelden når jeg ankommer, og jeg skal ikke noe mer enn å finne meg et sted å slå leir denne kvelden. Ei god venninne har tipsa meg om Sørlandshagen, og selv om det er et stykke å gå, er det verdt det når jeg kommer frem. Ei myk gressmatte nær ei stille bukt, med utsikt mot øst og med en ange av saltvann, tang, gress og urter gjør meg aldeles forhekset. Så det går ei stund fra jeg slår opp teltet til jeg legger meg. Eventyret har bare såvidt begynt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s