Morgenstund har gull i munn, varme i lufta og måker som har gneldret hele natta. Og utsikt. Morgenstund har utsikt.
Jeg våkner av at lufta er så varm at jeg nesten ikke får puste. Jeg våkner av at hunden flytter urolig på seg annethvert minutt. Jeg våkner av at jeg kjenner meg doventung i kroppen. Jeg forsøker å sovne igjen, men klarer det for en gangs skyld ikke. Varmen presser seg på, tvinger meg til å innse at jeg kan glemme å sove. Det er kokende hett, og jeg lengter etter vannflaska i forteltet. Så jeg står opp, åpner innerdøra på forteltet og ser ut. Så sjekker jeg klokka. Den er seks, og det er ikke mulig å sove lengre. Så hunden får tisse og legger seg deretter på skyggesida av teltet, i duggvått gress på bakken. Jeg klør meg i hodet og tenker at «sove kan jeg gjøre en annen gang, tross alt».
På vei opp på fjellet Håheia, populært kalt ‘Nato’ på grunn av installasjonene på toppen. Utsikt mot Måstad.
Etter frokost, hvile i gresset og generell uthaling av tida, gir jeg opp. Teltet er ikke noe blivende sted; det er for varmt og det er ingenting i landskapet som gir skjerming mot sola. Dermed er det bare en ting å gjøre – å legge i vei på dagens tur. Teltet får stå til jeg kommer tilbake igjen, og jeg legger ut av sekken det jeg tør og kan. Resten tar jeg på ryggen før vi går. Det tar under en halvtime med rolig gange å komme til stedet som er dagens utgangspunkt. Ved enden av veien går det en sti oppover lia. Og veien er ikke egentlig slutt, den er bare stengt. Så litt oppi lia, etter å ha gått forbi tunnellen utvendig, kommer jeg igjen inn på veien og kan følge den til topps. Det er bratt, men utsikta gir motivasjon.
Utsikt mot Moskenesøya og resten av Lofoten
Det må være en av sommerens varmeste dager, og definitivt en av de fineste. Vestfjorden og yttersida ligger der, speilblanke, og det er nesten vanskelig å tro at det er enden av et verdenshav som omgir oss på alle kanter. Mosken strekker sine to små topper steilt i været, og bortenfor den ligger Moskenesøya. Seilbåter, yachter, fiskebåter og andre sjøfarende farkoster glir sakte hit og dit mellom et vell av øyer, holmer og skjær. Jeg håper det er svalere ved havoverflata enn det er her i høyden. Det er på grensen til hva som er forsvarlig for hunden, men med medbrakt vannflaske og småbekker underveis, går det heldigvis bra – også med matmora.
Det er bratt ned mot stien på yttersida – over 400 meter ned. Morgenskyene kommer plutselig, og forsvinner like raskt. Under oss, hele tida.
Jeg blir aldri mett av utsikta. Aldri. Etter en drøy halvtimes blund i skyggen av ei Nato-mast på 438 m.o.h. beveger vi oss langs kanten av fjellet i retning nordøst. Værøya er som ei stor klippeøy – steile hellinger mot øst, stupbratt bergvegg mot vest. Det er lett å se på landskapet og forestille seg hvordan isen har beveget seg, hvordan den har trukket seg unna og brutt med seg store flak her og der. Bergartene på Værøya er blant jordas eldste. De er rundt 3.000 millioner år, fra den prekambriske perioden. Jeg kjenner et snev av ærefrykt.
Emre på vei mot en liten utstikker, mot høyde 421 m.o.h.
Etter å ha spist banan og kvikklunsj, er kreftene tilbake. Det hjalp med en liten skygge-blund også. Så kompisen og jeg følger et lite tråkk som går helt på kanten av fjellet. På høyresiden heller en gresskledd fjellside nedover mot Vestfjorden, og mot tettstedet Sørland. På venstresiden går det bratt ned, 400 høydemeter til steinur og storhavet. Det er ingen kompromisser i naturen her, ingen forslag til middelvei. Det er brutalt, enten eller. Jeg vet ikke om jeg ville gått her en vindfylt vinterdag, selv opplevelsen sikkert hadde vært formiddabel. Underveis finner vi litt blåbær.
Tilbakeblikk mot Håheia/Nato, hvor det var fotoforbud.
Når utsikta er like fin i alle retninger, må man innimellom stoppe opp for å knipse. Dette er stedet vi kom fra, den hvite kuppelen på toppen ga akkurat nok skygge til at jeg og en liten hund kunne slenge oss i gresset og sove litt. Fjellet i bakgrunnen er Måstadfjellet, og på solsida – mot øst – lå en gang det lille Måstad-samfunnet. På yttersida, som her ligger i skygge, finner man fuglefjellene hvor lundefuglene hekker – nå som dengang da. Måstad var fuglefangernes samfunn, og det er der lundehunden kommer fra. Visste du at den har seks tær (helt sant!) og kan lukke ørene sine fullstendig igjen?
Fjellets gull roper fra lyngen, og jeg kan ikke motstå.
Etter å ha vært innom den lille toppen mot vest, krysser jeg landskapet og veien og beveger meg mot øst, mot Skamheia. Fastlandet lar seg skimte som ei lang, mørkeblå stripe et sted langt der borte. Jeg klarer å skimte det som er mine hverdagsomgivelser – Børvasstindan, Saltenfjorden, Landegode. Men enda bedre ser jeg det som omgir meg på kort avstand: strå, lyng, bær. Den er kanskje furet og værbitt, denne biten av landet, men i sommer er den åpenbart usedvanlig frodig. Jeg gir opp å telle antall blomsterarter jeg ser. I lyngen vokser blåbær, krøkebær, bjørnebær, tyttebær, skrubb og det mange syns er den gjeveste av alle – multa. De oransje punktene lyser mot meg, og for hver jeg plukker, oppdater jeg minst to nye. Til sist må jeg bare gå forbi.
Måstad.
Herfra er det god utsikt over til Måstad. Måstad er fraflyttet i dag, bare noen fritidsboliger står her. Men Måstad har vært bebodd siden 1200-tallet, og hustufter som er funnet der, er datert til 900-tallet. Det var fuglefangernes grend, og folk her drev vekselbruk med fiske, jordbruk og fuglefangst. På et tidspunkt var Måstad det eneste fiskeværet i hele Norge som var rikt nok til å betale sin skatt i vadmel eller ullstoff! Her finnes hulemalerier som er hele 3.000 år gamle – de ble oppdaget på 1990-tallet, om jeg ikke husker feil. Denne dagen er det ikke vanskelig å forstå at det en gang har vært et særdeles rikt samfunn.
Ørnfangerhule langs veien opp mot Håheia
Det var ikke bare lundefugl og andre sjøfugler som ble fanget på Værøya. Som så mange andre steder langs kysten, fanget man også ørn her. På bildet ser du ei autentisk gammel ørnfangerhule. Hula er så stor at en person kunne sitte oppi den, og så dekke åpningen over seg med flate steiner i et slags ‘tårn’, slik at de ikke ramlet ned. Ei lita luke for hånda tillot ørnefangeren å legge ut en åtebit (dyrekjøtt, for eksempel, eller fisk) festet til et tau. Når ørna satte seg på steinen for å spise åtet, trakk ørnefangeren langsomt i snora til ørna kom nærmere og nærmere – og til sist kunne ørnefangeren gripe om ørnas bein med hendene sine. Det var mer en sport enn ei næring, selv om det ble utbetalt opptil 2 kroner for ei ørn. Fangsten foregikk bare i desember måned.
Litt av en nedtur – på en god måte. Utsikt mot Sørland, som er sentrum på Værøya.
Veien slynger seg nedover fjellsida. Jeg valgte stien ved siden av så mye jeg kunne, men innimellom var det mer skånsomt for kroppen å følge veien ned. Et par plantefelt viser tydelig hva som er fremmedvekster i naturen her. Langs foten av hele fjellkammen til venstre går det en vei som lar seg både sykle og gå på, selv barnevogner kommer seg frem uten problemer. Og akkurat der stien forlater veien og går det siste stykket ned mot dalbunnen, i skjul på dette bildet, er et sted hvor en stor bekk renner ned fjellsida og under ei lita steinbru. Der var det veldig godt å sette seg og leske strupen og kjøle ned litt, både for meg og den store lille pelsdotten min. En annen gang skal jeg følge stien som går oppover langs den grønne kammen som stiger mot venstre bildekant. Der er det en annen topp som jeg ikke har vært på. Enda.
Elisabeths Eldorado 