Jeg har lest Furuset av Linn Strømsborg. Jeg har sittet i stua hos mamma og pappa, ligget på magen på gjestesenga på mitt gamle pikerom, vært oppe alene utover natta for å lese og nyte og til sist bli ferdig med Furuset. Furuset, som er bydel i Oslo, som er en boktittel, som er ‘et lite sted i utkanten av et kjempestort’, som er helt spesifikt og lokalt og samtidig, i Linn Strømsborgs versjon, noe som er så allmenngyldig at man bare vet hvordan det er. Somehow.
Furuset (av Linn Strømsborg)
Boka handler om Eva, og folkene rundt henne. Eva kommer fra Furuset, har bodd i kollektiv på Bislett i studietida og flytter så hjem på pikerommet for en tid mens hun nærmest venter på å finne ut hva hun vil gjøre her i livet. Ventetida fylles med gamle venner, gamle steder, jobb i den lokale filmsjappa og … med venting. Vente på noe hun ikke helt vet hva er, men som hun kjenner igjen når det dukker opp. Det er den ytre historien i boka.
Den indre historien i boka handler om Eva, 24 år, fra Furuset. Men den er så godt gjort, og samtidig så gjenkjennelig, at den kan handle om hvem som helst. Inkludert meg. Jeg og mitt liv er milevis forskjellig fra Eva, like fullt fyltes jeg av en overveldende følelse av å kjenne meg igjen mens jeg leste. Kanskje fordi jeg rent geografisk befinner meg på gamle trakter, i likhet med Eva. Kanskje fordi jeg kjenner igjen følelsen av å reevaluere hvem man er og hva man vil, hva som ligger bak og hvor man skal ta neste skritt. Og så videre.
Det skjer ting med folkene rundt Eva. Noen blir sammen, noen gjør det slutt, noen sklir ut på skråplanet og noen er som de alltid har vært. Tilsynelatende, i alle fall. Tilsynelatende påvirkes ikke Eva av hendelsene til de andre, hun bare registrerer dem nøkternt og nærmest apatisk. Samtidig ser man etter hvert at de blir som små minikatalysatorer for endringer som langsomt kommer i hennes eget liv, og i hennes hode og hjerte. Små detaljer som virker tilfeldige, viser seg å være vidtrekkende og fortelle langt mer enn det jeg umiddelbart fanget opp. Innimellom valgte jeg rett og slett å stoppe opp i lesinga og fordøye litt, før jeg leste videre. Sånn er det med god litteratur.
Boka ‘Furuset’ er nært knyttet til Kent og musikken til bandet. For meg er soundtracket for den samme historien – min historie – et helt annet. Men det er på en måte ikke viktig. Alle har sitt ‘Kent’, sitt ‘Furuset’, og historien Strømsborg forteller, er likevel den samme. Same, same, but different. Når jeg tenker etter, ser jeg at mye av det som fenger meg med ‘Furuset’ (og med debutboka ‘Roskilde’, som jeg leste på nytt igjen like før ‘Furuset’) er de samme kvalitetene som jeg liker i Lars Saabye Christensen sine bøker. Noe spesifikt og geografisk stedsbundet som likevel er universelt og strekker seg langt utenfor sin egen virkelighet, på et vis.
Det er urettferdig og nesten slemt å sammenligne en ung forfatter med en merittert, aldrende forfatter. Jeg gjør det likevel, fordi jeg ser mange paralleller. Saabye har levd og skrevet så lenge at han etter hvert har bygd opp et univers av karakterer som ikke virker å ha så mange direkte paralleller til hans eget liv, snarere bare fragmenter. Hos Strømsborg er det lett å anta (jeg aner ikke om det stemmer!) at bokens hovedperson har mange paralleller til hennes eget liv, selv om det ikke er noen selvbiografi. Men gi henne tid, og tillit, til å utvikle forfatterskapet og historiefortellingene sine ut over det hun har vist til nå. Jeg er sikker på at hun har det i seg, at det bor der inne i brystkassen et sted, og at hun bare trenger tid og litt lokking for at det skal komme ut. Jeg gleder meg allerede til å lese.
Så kan man jo bare håpe at den neste boka heter København og handler om noe av det som finnes i bisetningene i Roskilde og Furuset.
(Forresten; hun har også gitt ut ei lita bok som heter Øya. Den har jeg ikke lest. Enda. Du kan jo gjette om den står på lista mi.)
Elisabeths Eldorado 