Det er ikke utseendet som teller

Det er noe jeg helst ikke innrømmer. Det har med baking å gjøre. Jeg er jo som kjent glad i å bake og lage mat, og jeg baker gjerne på kveldstid. Setter en deig på slump og impuls og bare gjør det. Det er det jeg liker å fortelle om.

Jeg er også glad i å være ute på tur. Enten det er korte turer i nærmiljøet eller litt lengre turer her eller der – jeg er gjerne ute, jeg tar gjerne bilder, og jeg skryter gjerne (diskret, såklart) av det på fjasboka eller bloggen.

Men det jeg ikke sier noe om, er kanelsnurrer. Selve grunnpilaren i et hyggelig, hjemmebakt tur-kosthold har vært min akilleshæl. Man skulle ikke tro det var så vanskelig – hvetedeig, smør/kanel/sukker, del opp, inn i ovnen, fiks ferdig og klar tur-niste. Men nei. Det funker ikke sånn. Ikke i min verden, i alle fall. Så jeg har forbigått kanelsnurrer i stillhet forbausende ofte.

Kanelsnurrer og hveteboller til søndagsturen.
Kanelsnurrer og hveteboller til søndagsturen.

I dag knakk jeg imidlertid koden. Sammen med en sjuåring skulle jeg bake kanelsnurrer til ukas søndagstur. Og med en sjuåring kan man ikke gi seg eller peke på alt som er galt; man skylder husfreden og barneøynene å gjøre sitt beste og holde motet oppe. So I did. Det skulle vise seg å gjøre susen. Kanelsnurrene ble akkurat slik de skulle være, i sjuåringens øyne.

Hvis du hører noen som smatter av vellyst og glede i marka et sted, kan det være meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s