
(fra vinduskarmen hos Malin, midtsommeraften 2013)
‘Some die young’ sang Laleh, og for et par år siden fikk den sangen helt ny betydning her i Norge. Siden har jeg ikke blitt kvitt den. Den bare er der og surrer rundt i hodet mitt med jevne mellomrom. Det er jo en bra låt. Og nå nylig ble den – dessverre – mer aktuell igjen. Jeg skulle ønske det ikke var sånn.
I will tell your story if you die
I will tell your story and keep you alive the best I can
En ung mann jeg kjente, døde nettopp. Han var bare 31 år. Han var engasjert, hjertevarm, omgjengelig og aktiv. Vi møttes for et par-tre år siden gjennom felles fritidsengasjement, og vi har hatt endel med hverandre å gjøre i den sammenheng siden da. Jeg har lært utrolig mye av ham, både på et faglig og på et personlig plan. Livet var ikke alltid enkelt, men han gjemte seg ikke bort, skjulte seg ikke og lot ikke være å dele også de kjipe dagene f.eks. på fjasboka.
Og nå er han borte. Uventa, brått og hjerterått. Plutselig hjertestans etter en operasjon kunne ingen gjøre noe med. Dessverre.
Will you run with this dream, will you run along, or will you run against and finally reveal why some die young
Verden går videre. Livet fortsetter. Men når jeg driver med det som vi begge var engasjert i, kommer jeg til å forvente å se ham rundt ethvert hjørne, bak annethvert tre. Jeg vil høre latteren hans når vi sitter et gjeng samla ved et bål eller foran en peis i Valnesfjorden. Mange sto ham nærmere enn meg, og jeg kan ikke forestille meg sorgen de bærer på. Men når vi møtes, skal jeg være med på å holde minnet om ham levende.
Some die young. Men de blir ikke borte likevel. Heldigvis.
Dødsfall får verden til å stoppe opp og oss selv til å stenge den ute. Lynrask utestengelse av støy, eller oppsøking av den.
Kondolerer med din venn!