Og langsomt kom høsten

Vågsfjellet
Vågsfjellet

Det var sol så lenge. Sol på himmelen, fine farger i skogen, tosifret antall grader og dagslys når jeg sto opp. Man kunne nesten glemme at kalenderen sa høst. Hverdagslige turer med den firbeinte ble til store naturopplevelser.

Men så kom de mørke morgenene. Løvet har falt av de fleste trærne, så bare de mest standhaftige har litt farge igjen. Temperaturangivelsene ute har bare ett siffer, og for et par-tre dager siden var det snø øverst i Børvasstindan for første gang denne høsten.  Og regnet. Regnet har kommet for fullt. Stiene er glatte og våte. Men jeg er fortsatt ute og går. Om det er mørk eller ei, glatt eller tørt, folksom løype eller avsidesliggende sti. Jeg er fortsatt ute og går.

For jeg trenger det. Verden er snudd på hodet for noen som står meg nær, og det påvirker også mitt liv. Det er godt å kunne være tilstede, men like nødvendig å skape rom for bare seg selv innimellom. Så jeg går. Jeg tar en hund eller to i bånd og går lange turer, langs stier jeg ikke har sett på lenge, og langs stier jeg aldri har kjent. Oppdater nye ruter, nyter gjensyn med de gamle. Treffer på en elg eller tre til stadighet, heldigvis uten at det har bydd på problemer av noe slag.

Kontrastene er store, i livet som i naturen, nå om dagen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s