Når det blir så uventa bra

Vi skulle vært fire eller fem. Vi ble ni, ni personer rundt bordet til slutt. Fire språk var i sving, jeg forstår bare to av dem. Vi hadde ikke ett  språk som alle behersket. Men samtalen gled glatt på kryss og tvers av bordet. Latteren satt løs, alvoret glimtet med sitt nærvær innimellom og ingen la merke til at det styrtregna ute. Selv de med halv-erklært hundeangst ble sittende å stryke og klø på hunden, som hadde lagt seg til å sove ved beina hos alle, etter tur.

Bordet vitner om kvelden som var
Bordet vitner om kvelden som var

Og jeg kjente at det var et eller annet som falt på plass, eller som kanskje igjen bekrefta at det er på rett plass. På et vis. Jeg har ikke ‘forlatt verden’ selv om jeg har slått meg ned i Bodø. Verden er her, i Bodø, og den kommer inn i stua mi gjennom folkene jeg møter og omgir meg med innimellom. Som i kveld. På et underlig vis var fortid og nåtid forent rundt bordet i kveld. Bordet er snekret av pappa. Den blå duken har jeg arvet fra foreldrene mine; de fikk den i bryllupsgave i 1972. Serviset vi brukte, er det jeg har arvet etter besteforeldrene mine, det som de fikk til sitt bryllup i 1948. Serviset, hardangerbestikket, fikk jeg selv i julegave fra foreldrene mine i 1998. Gjestene kom fra fire forskjellige land, to av dem har jeg aldri besøkt. Enda.

Avslutninga var like fin som den var uventa. Da gjestene skulle dra, var det ei som tilbød seg å hjelpe meg med oppvasken. Jeg sa at det ikke var nødvendig, men hun gjentok tilbudet. Og ble her. Med oppvaskbørste og tørkehåndkle fikk vi tatt oss en god prat om de store tingene, slik de arter seg for henne akkurat nå. Livet. Døden. Kjærligheten. Eller kanskje heller jobb, bosted, kjærlighet og livsvalg. Det er endringer på gang, og da er det godt å ha noen å spille ball med.

I kveld ble alt forent. Verden ute og verden hjemme. Gamle tradisjoner og nye gjester. Det velkjente og det helt ferske. Det nære, personlige og det store generelle. Alt hadde sin plass, og vi hadde ro. Det er under ei uke til jul, og vi hadde ro. Det skal man ikke undervurdere.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s