Dadler i Gali

Jeg har aldri likt dadler. Ikke siden jeg var barn. Jeg smakte dadler og fiken til jul og likte ingen av delene, og slik har det alltid vært siden da. Helt til den desemberdagen for noen år siden.

Her krysser vi grensen inn til Abkhazia
Her krysser vi grensen inn til Abkhazia

Jeg befant meg i Gali i Abkhazia, en by som er dominert av mingreler (et folkeslag) som føler tilknytning til Georgia. Lenger vest i Abkhazia er folks tilhørighet mer variert og til dels usikker, men her i Gali er de georgiere. Det er anspent mellom Georgia og Abkhazia når jeg er der; initiativ fra Tbilisi for å nærme seg Shukumi, hovedstaden, har møtt en kald skulder. Og fra georgisk side er man mer enn frustrert over det man mener er utilbørlig russisk innflytelse. Politiet er korrupt, politikken er korrupt og lokale gjenger sørger for at det stedvis er lovløst etter mørkets frembrudd. Som utlending har jeg en viss grad av beskyttelse gjennom passet mitt, men det innebærer også risiko, ikke minst for kidnapping. Så jeg følger de rådene jeg får og forholder meg til sikkerhetstiltakene som er nødvendige.

I Gali blir vi innlosjert i huset til ei gammel Oma, ei bestemor. Hun er farmoren til den jeg kjenner som har bidratt til å gjøre reisen mulig, venners referanse var det som skulle til for å skape tillit og velvilje – begge veier. Nina sin farmor har allerede en semi-permanent gjest i huset, en FN-offiser som tilhører fredsstyrkene og som er så langt opp i systemet at han har tillatelse til å bo utenfor compounden. Siden han bor der, er huset trygt – ingen tør å tulle med FN, for det skaper mer problemer enn det er verdt. Jeg får et eget rom med noe som må være den tykkeste dundyna som er å oppdrive. Jeg tør ikke si at jeg er allergisk mot dun, og sørger for å ha et ullpledd mellom meg og dyna når jeg sover.

Teateret i Gali vitner om fordums prakt. Men det er lenge siden nå. Veldig lenge.
Teateret i Gali vitner om fordums prakt. Men det er lenge siden nå. Veldig lenge.

Den første ettermiddagen, når jeg kommer inn igjen fra dagens dont, kommer farmora til meg. Nina er med, for farmora snakker ikke engelsk og min russisk er litt skranten. – Hun vil gi deg en gave, sier Nina, og jeg vet at jeg må ta imot. Farmora rekker meg et glass med noe brunt og hvitt i. – Det er dadler, fra hagen her, sier Nina. Farmora har plukket dadler fra sine egne daddelpalmer. Her ved østkysten av Svartehavet lever nemlig daddelpalmer, bjørk og eukalyptus side om side. Dadlene har hun tørket, dyppet i melis og lagt i det som hjemme ville bli kalt for et norgesglass. Et stort glass med skrukork, det rommer kanskje trekvart liter, er fylt nesten til randen med dadler dyppet i melis. «Det skal jeg spare til jul og gi til mamma,» sier jeg, for mamma elsker dadler. Jeg ser farmora smelte i blikket. Når jeg legger meg, står det ei skål med seks-sju dadler på bordet ved senga mi.

Det er da underet skjer. Jeg smaker på en av dem. Jeg klarer simpelthen ikke la være, så helt forsiktig og uten å forvente noe som helst, smaker jeg på en daddel. De er dyppet i melis, disse også, men det blir likevel ikke for søtt. Når sant skal sies: Det smaker himmelsk! Dadlene i skåla er borte før jeg rekker å si ‘Fadervår’, og jeg er sikker på at jeg sovnet med et  smil på leppene.

Jeg har ikke tenkt på det på lenge, og har pussig nok ikke spist dadler siden da. Ikke vane, rett og slett. Men ved nyttårstider hadde jeg pappa på besøk, og han gikk til innkjøp av en boks dadler som aldri ble spist. Før i kveld. Jeg fant den i kjøleskapet og bestemte meg for å smake – det er jo lenge siden sist.

Det ble krig i Abkhazia under et år etter at jeg dro derfra. Etter hva jeg har brakt på det rene, gikk det bra med farmor og Nina, selv om de måtte flykte i første omgang. De har kunnet vende hjem nå. I disse dager er sikkerheten ganske rigid, for det er ikke langt herfra til Sotchi, på den andre siden av Russlands-grensen.

Hva man ikke husker bare fordi man smaker på dadler lenge etter jul.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s