Den store stillheten etterpå

Sleden er parkert, konkurransen er over.
Sleden er parkert, konkurransen er over.

Nå er det slutt. Sledene er parkert, hundene får spise og hvile, kjørerne har fått sine priser og pressesenteret er rigget ned. Jeg har fått sove mer enn forventet, og været har vist seg fra alle sider. Den eneste sida som mangla – påskeværet – kom naturligvis den dagen jeg skulle reise hjem.

Når man skal fortelle noe fra ei så intens uke som dette har vært, et eller annet fra inni den bobla man har vært oppslukt av de siste dagene, er det vanskelig å velge. Det er så mange historier. Noen historier får man høre fra dem som kommer over målstreken. Andre får man høre fra dem som stikker innom sekretariatet litt etter ankomst, eller fra handleren som står og venter på noen andre. Bankettkvelden byr på utallige samtaler rundt bordet, ispedd erfaringer fra sporet og sjekkpunktene – både denne uka og i tidligere år og andre steder. Det er en hel underskog av historier som går helt under offentlighetens radius.

Ekteparet som kjørte sammen hele løpet og spiste vafler på Jotka på vei hjem, et sted der alle ellers bare freser forbi. Han som havna helt på bærtur og måtte ‘hvile på været’ i flere timer, før han igjen fant tilbake til sporet og kom seg videre i konkurransen. Hun som ikke turte å gå av sleden i uværet fordi hun er så liten og lett at hun kunne blåst bort i et stormkast. Han med hunder som ble skremt av musikken og folkene i gågata etter freden oppe på vidda, og som nesten måtte lokkes over mållinja. Han som nesten gråt av glede da han rørt så at det var et tredvetalls mennesker i gågata midt på natta for å ta imot ham, selv om han langt fra kom inn til noen topp-plassering. Og alle de andre.

Hundekjøring er en sport jeg aldri slutter å la meg fascinere av. Kvinner og menn konkurrerer på like fot, unge og gamle i samme klasse, erfarne og uerfarne skulder ved skulder. Friluftsliv og ute-glede i kombinasjon med konkurranse, sportsmanship som utfyller kivingen på sporet, hunder som strekker seg langt og presterer som best når det gjelder mest. Jeg har ikke engang vært ute på sporet, jeg har sittet trygt på et storkontor midt i byen. Og likevel. Likevel har eimen av villmark nådd også meg, likevel føler jeg at jeg har vært en del av det, likevel føler jeg at jeg aner hva det går i uten å kjenne det fullstendig, fra innsida.

Det er nesten synd det er et år til neste gang.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s