Et stille sted som fylte dem med ro

…et stille sted som fylte dem med ro…

Det heter det i en sang jeg er glad i. Verset handler litt om å ha et stille sted hvor man kan være bare seg selv, alene, og fylles med ro innvendig. I våre dager virker det å være en utopi for mange. Det fremstår som vanskelig å finne et sted hvor man bare kan sette seg ned og verken høre eller se andre mennesker, eller lyden av dem eller noe de har produsert (radio, tv, trafikk, whatever). Man lærer seg ikke å bli venn med stillheten, lærer ikke å ikke bli underholdt hele tida. Det syns jeg er skummelt.

Lofoten i det fjerne
Lofoten i det fjerne

Jeg er heldig. Jeg har flere slike stille steder i min umiddelbare nærhet. Også da jeg bodde midt i store byer, klarte jeg å finne slike steder. Jeg er ikke redd for stillheten eller mitt eget selskap. Mange jeg kjenner, er imidlertid det. Det gjør meg så vondt å se på noen ganger. Det er vondt å se at fine folk ikke klarer å forholde seg til stillhet utvendig, ikke klarer å møte stillheten inni seg selv og være venn med den. Enda vondere er det for dem å ha det sånn.

Det hender jeg ønsker meg en tryllestav.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s