Egentlig snakket jeg med mamma; pappa og jeg var ferdige med samtalen. Jeg hadde bare glemt å fortelle ham en liten detalj. Men da jeg sa det, ble det til at det ene tok det andre, og vips satt jeg der og bladde meg gjennom gamle kirkebøker for Flakstad/Moskenes for hundre år siden. For å finne ut av en historie som vi vet lite om, en historie de gamle i familien bare snakket om i halvkvedede viser og dulgte bisetninger. Farfar selv sa aldri noe om det. Men nå vet vi. Kirkebøkene forteller om det.
Kirkeboka vitner om Sofus’ fødsel, dåp, bosted og familieforhold.
17. oktober 1910 blir det født en liten gutt ved navn Sofus Martin Peder ytterst i Lofoten. Foreldrene er Idar og Barbara. Idar er fisker, og familien er bosatt på Skagen på Moskenesøya. Idar er sønn av Sven Petter, som hadde kommet over fra Sverige fordi det var uår der. I Lofoten kunne han livberge seg, og han fikk flere barn. Uansett.
Sofus Martin Peder ble født en høstkveld i 1910. Få år senere fikk han en bror, Ingolf. En julidag i 1923 dør Sofus, nær 13 år gammel. Han dør på Gravdal sykehus av tuberkolose, kirkeboka forteller at legen hadde besøkt ham på sykeleiet – men kunne åpenbart ingenting gjøre. Gutten begraves på Rostad hjelpekirkegård i Moskenes, nær hjemme. Hvordan den yngre broren Ingolf tok storebrorens sykdom og dødsfall kan man bare spekulere i. Han snakket aldri om det.
Kolonnene lenger til høyre forteller om tuberkolose, sykeleie og død.
Ingolf var min farfar. Han bodde i Saltstraumen, men jeg har alltid visst at han opprinnelig kom fra Moskenes. Han snakket aldri om sin døde storebror, og jeg vet ikke om hans barn noensinne hørte ham fortelle at han hadde hatt en storebror ved navn Sofus Martin Peder. Men når Ingolf (farfar) i 1949 får sitt første barn, er det en gutt. Han døpes Sofus, og etterhvert blir han min onkel. Onkel Sofus og han søsken og søskenbarn hører bare vagt og i dulgte vendinger om en bror som døde. Man vet ikke helt hvor gammel han var; noen sier han bare var et par år, andre sier han var 12-13. Man er ikke sikker på navnet. De gamle tantene og onklene, som ellers var så familiekjære og fulle av historier om sitt folk, nevner ham aldri.
I sommer skal det være søskenbarntreff for pappas generasjon av den familien. Onkel Sofus er dessverre død, men han har søsken som lever og kan delta – en av dem er min far. I en tilfeldig bisetning fortalte pappa at han og en fetter i jakten på familiehistorie hadde tenkt å finne ut om det stemte at farfar hadde hatt en storebror. Det trigget nysgjerrigheten min, og ved hjelp av litt søkekunnskaper klarte vi å finne den korte og likevel sterke historien om pappas onkel Sofus – som han aldri hadde visst om før i kveld.
Til sommeren skal de til kirkegården hvor Sofus Martin Peder ligger begravet. Den ligger ikke så langt fra der søskenbarna skal samles. Noe sier meg at pappa vil være rørt – og at jeg vil få utførlig rapport i ettertid.
Elisabeths Eldorado 
Hei, Elisabeth.
Ja, det hørtes overraskende ut at farfaren din kalte sin første sønn etter sin forsvunne bror og samtidig “sa aldri noe om det ».Det står et underlig spørsmåltegn her, og og det er uheldigvis sannsynlig at du aldri skal kjenne hva egentlig var hans forhold til storebroren.
Et par detaljer har fanget min oppmerksomhet i kirkeboka : bokstaven “u” skrives “ū” både i fornavn og etternavn. Vet du hva det betyr ? Har dette noe med uttalen å gjøre ?
Jeg også la merke til at presten (?) synes å ha først skrevet bokstaven “k” istedet for “q” i etternavnet, og så rettet det etterpå med en sterkere “q”oppå den. Jeg forestiller meg at noe slik må hende ganske ofte enda i dag for deg (minst i Norge).
Vel. Tusen takk for et tankevekkende innlegg. Jeg som trodde at Lofoten var en ganske fattig område ved slutten av det 19. århundret, det er veldig interessant å lære at området kunne derimot se ut som et lovet land for noen uheldige Svensker.
Fortsatt god sommer. 🙂
Geitost! Long time, no see – hyggelig å se deg her igjen! (Og jeg vil gjerne ha leseadgang til bloggen din; glad for å se at du har en!)
På den tida og i den kulturen farfar vokste opp, snakket man ikke om sånt – ikke om ting som var veldig personlige, og kanskje vanskelige. Man forsøkte å tie det ihjel. Det fikk sine konsekvenser for hvordan han var som person, og dermed for hans forhold til folk rundt seg. Men that’s another story for another day, og gjerne over ei flaske vin… Hans barn hørte aldri noe snakk om noen død storebror, og hans søsken (barnas tanter og onkler) sa heller aldri noe om det. De ble forundret da det dukket opp i disse gamle kirkebøkene, for frem til da hadde det bare vært rykter.
Til det med u’en: Det har ikke noe med uttalen å gjøre, det var bare en gammel skrivemåte for å poengtere at det var snakk om en ‘u’ og ikke en dårlig skrevet n, for eksempel. Med enkelte håndskrifter kunne man ta feil.
Og til det med bokstaven k vs q i etternavnet: Det hører faktisk en historie med til det! Mine forfedre kom jo fra Sverige, og presten som døpte barna, nektet å skrive navnet med q – det skulle stå med k fordi det etter hans mening var norsk og dermed rett (!) å skrive. Presten var jo en autoritet, øvrighet, og folk hadde ikke noe de skulle ha sagt. Senere fikk min oldefar (Idar) tillatelse fra Staten til å endre navnet tilbake til det opprinnelige både for seg og sine barn. Da har det også blitt korrigert i kirkeboka, sannsynligvis av en annen prest enn han som opprinnelig hadde skrevet dem inn der.
Så sånn var det!
Så, saken ble ikke snakket mye om offentlig, om jeg leser deg grundig, men det var rykter derimot, og, overhodet, “det fikk sine konsekvenser for hvordan han var som person”, skriver du.
Hmm … Jeg må innrømme at jeg er enda mer spent nå enn før !
Det å miste en bror må ha vært en vesentlig begivenhet for ham, det benekter jeg selvfølgelig ikke, men hvordan kan du konkludere at en ukjent omstendighet, som ingen har snakket om, og særlig med ham, har klart å påvirke din oldefars personlighet gjennom tider, det undrer jeg litt om.
En ting som interesserer meg spesielt i ditt innlegg, er at oldfaren din, en nordmann, født i Norge, synes å ha vært veldig stolt av sin svensk arv, i en tid når Norge hadde nettopp fått sin avhengighet fra Sverige. Om han hadde bare latt være hva presten hadde gjort, hadde han garantert sine barn at de ville bli sett som ekte nordmenn, istedet for barn til en innvandrers sønn ! Men kanskje var svenskene ikke sett som fremmede i denne tiden… Jeg kjenner ingenting om de særlige forholdene mellom norske og svenske folk gjennom tider, til tross min nysgjerrighet for emnet, derfor nøler jeg ikke å spekulere litt, som du ser…
Apropos bloggen min, jeg skylder deg en liten forklaring. I løpet av de siste årene, har jeg hatt flere bloggsprosjekt. Den aller første var et forsøk å illustrere med bilder historien av et særlig sted hvor mine foreldrer arbeidet, og hvor jeg tilbrakte alle sommerne i ungdommen.
Hvorfor fortelle denne historien gjennom en blogg, og hvorfor på norsk ? Vel. Da jeg reiste siste gang til Norge, sommeren 2008, jeg fikk anledningen til å treffe på nytt en vennine som jeg kjente fra tiden av min første tur dit forlengst, da begge to var fortsatt tenåringer. Det var en slags lite mirakel at vi kunne klare å møtes igjen, etter en mange år ute av syne, og uten utveksling til hverandre. Da vi traff igjen, fortalte hun meg at hun husket godt at jeg hadde invitert henne å besøke meg på dette stedet i Frankrike, som ikke lenger eksisterer i dag, minst sånn det var i fortiden. Reisen hennes hadde vært fast planlagt, så ble hun ganske alvorlig syk, og måtte til sykehuset. Reisen ble utsatt for en stund, og endelig sluttet litt etterpå. Uten å kunne programmeres på nytt i ettertiden.
Da jeg reiste hjem, så avgjorde jeg å samle flere dokumenter for henne, så at hun kunne endelig oppdage, minst gjennom bilder, det stedet hun hadde ikke kjent på ordentlig. Jeg ikke hadde noen blog, og så tenkte jeg at det kunne være en lærerik øvelse for meg å begynne å blogge rundt dette emnet. Og pࣺ norsk, fordi det var først og fremst for henne, og fordi min tur i Norge hadde visst meg at jeg hadde glemt nesten alt av min norsk, og jeg og var ivrig å pratktisere litt igjen dette språket jeg hadde likt så mye.
Men, vel, du kjenner meg, jeg har av og til noen gode ideer, men ofte mister utholdenhet, og så ble dette prosjektet snart utsatt… I mellomtiden, hadde jeg fått idéen av en annen blogg, et sted hvor jeg samlet notater, for eksempel kommentarer som jeg hadde skrevet her og der, og som jeg brukte som emner til litt mer utviklet personelige innlegg. Men alle disse lille tekster var først og fremst også skrevet som øvelser, og ikke som utgangspunkt for offentlige utvekslinger. Nylig har jeg også begynt en annen blogg, litt mer grafisk, for å forsøke noen effekter. Men de var ikke spesielt vellykket, og jeg tror at jeg skulle nevne bloggen “Fransk gull”, siden jeg lærte hva uttrykket mener på norsk, fordi mitt verk der er veldig ikke verdt så mye… I allefall, det er helt logisk i mine egne øyne at disse bloggene forblir uten offentlig tilgang.
Det som skjedde, med min siste kommentar, er bare at jeg feilaktig innlogget meg på WordPress før jeg sendt, den uten å tenke på konsekvensene, og så ble bloggen min automatisk linket til kommentaren. Men det finnes uheldigvis igenting av interesse ved den andre ende av kjeden…
Unnskyld for falsk varsling. “Fransk gull”, I told you … 🙂
Jeg ønsker deg en fortstatt god sommer.
Awww… Jeg blir alltid så glad av å lese kommentarene dine; de er som et blogginnlegg i seg selv, og jeg blir veldig glad av det. Jeg liker uforedlede tekster når de likevel er så gjennomtenkt og reflektert som dine!
Om min farfar: Jeg forteller veldig gjerne mer om ham, men da over et glass vin eller et måltid. For mye av det jeg har å fortelle vil implisitt også utlevere identifiserbare mennesker som lever i dag, bl.a. min far og hans søskenflokk, og det blir litt feil å gjøre på nettet. Jeg lover at det er mye mer å fortelle – men som sagt, i en annen setting 🙂 Og jeg gjør det gjerne!
Fransk gull. Helt klart. Akkurat nå sitter en fransk syklist i sofaen min, en mann som bor i Rouen og som har vært på sykkelferie i Lofoten og skal overnatte her. Han er sammen med en norsk venninne (ikke kjæreste), og det er gjennom henne de har havnet hos meg. Vi ‘møttes’ via internettets uransakelige veier.
Vi høres snart igjen, non? 😉