Lurfjellhytta har jeg vært innom flere ganger før, men nå er det en stund siden sist. Så da jeg fikk muligheten til å bli med på en kort overnattingstur, var jeg ikke sen med å slå til. Vi valgte å gå opp fra Svartvassetra i Misvær, og på grunn av bil og transport gikk også returen til setra. Det var vi ikke lei oss for.
Inngjerda parkering, av naturlige årsaker.
Rett før man kommer til Svartvassetra finner man en inngjerda parkeringsplass på høyre side av veien. Den parkeringa er gratis og beregnet på turgåere i området. Gjerdet er det mange som er glade for, for hvis ikke bilene hadde vært inngjerda, ville geitene gått på og over bilene, og ødelagt bil-lakk med avføring og sånt. Det ligger ei geiteseter noen hundre meter lenger opp, og geitene går ute i terrenget rundt setra på dagtid. Her er også en postkasse hvor man leverer fangstrapport etter å ha fiska i et av de mange vannene i området.
Fem damer og en hund. Hvis du ser etter.
Årsaken til at vi valgte å gå fra setra til Lurfjellhytta er at det er en relativt snill tur. Det er ikke mange høydemetere å snakke om, stien er tydelig og relativt lettgått, det er mange bekker og vann underveis, mange fine rasteplasser og dessuten fantastisk utsikt mange steder. Siden vi hadde med oss noen som var mindre erfarne fjellvandrere, samt ei som er gravid, var det et lett valg. Faktisk ligger startstedet ved setra høyere i terrenget enn det selve hytta gjør; man får et lite fall i terrenget på slutten av turen. Lurfjellhytta ligger ‘bak’ Børvasstindan (sett fra Bodø) og nærmest ved foten av Lurfjellet.
Endelig ser vi hytta nedi bjørkeskogen!
Denne gangen var turen bortover bare noe vi måtte komme oss gjennom. Det regna endel, stien var sleip og glatt både på gjørmebunn og på bergene, og utsikta var svært begrensa siden skyene lå så lavt. Vi tok de pausene som var påkrevd for folk i følget, men det meste handla om å bare komme seg i hus. Da vi kom frem, var jeg den eneste som hadde sko som fortsatt var tørre inni. Crispi Besseggen Lady er ikke mine favorittsko uten grunn… Likefullt var det to i mitt følge som etter inntak av mat la ut på topptur til Lurfjelltinden på 1.284 m.o.h. De rakk såvidt ned før det ble helt mørkt!
Mye som måtte tørkes, gitt!
Det var noen folk der da vi kom, og det ramla inn folk utover ettermiddagen. Det er to hytter med tilsammen noenogtyve sengeplasser på Lurfjellhytta, og det var fylt nærmest til randen. På vår hytte var det åtte senger som var fylt, pluss at en mann sov på kjøkkenbenken (dog med ekstra madrass). Vi var heldige med den ’tilfeldige’ delen av turfølget denne gangen, og hadde en strålende kveld. Ei av de ’tilfeldige’ damene viste seg å være ei jente jeg vokste opp med – vi bodde i samme gate som barn, og jeg tror ikke vi har sett hverandre siden ca 1990. Hva er sjansene for å møtes på hyttetur da? Tydeligvis ganske stor.
Vi ser oss tilbake når vi er på hjemvei. Åselitindan til høyre, Falkflågtindan til venstre, og Lurfjellet utenfor venstre bildekant.
Søndagens retur ble en langt triveligere affære. Tørt vær, tørr sti og god sikt helt til topps av hvert et fjell. Da klager man ikke! På vei bortover hadde vi sett at det var svært mye blåbær som sto moden og rund i lyngen, så vi la sogar inn bærplukkerpause på slutten, før vi kjørte hjem igjen. Det var ganske mange som var ute i samme ærend, fra stabbende unger til halv-støle gamlinger. Og blide var de, alle som èn! Tidligere når jeg har vært på Lurfjellhytta har jeg alltid gått ned til Åseli. Det å gå fra hytta og tilbake til setra har jeg faktisk aldri gjort. Det var en særdeles fin og vandrervennlig tur.
Lunsjpause og flaskefylling ved Skorrigorri
Omtrent halvveis mellom setra og hytta går man forbi to vann, Skorrigorri på sørsida av stien og Mangvatnet på nordsida. Ei trebru gjør det enkelt å krysse elva mellom de to, og siden Skorrigorri ligger nærmest stien, er det lett å raste her. Dessuten er der et vell av fine plasser, og vannet er lett tilgjengelig enten man vil fylle flaska, bade eller fiske. Det er ørret i vannet, men jeg har aldri testa bettet. Enda. Jeg mistenker at det ikke blir lenge til, for lunsjpausen og opplevelsen der i dag var så til de grader positiv. Et par diskret plasserte hytter og to telt forteller at jeg ikke er den eneste som liker meg her…
Fjøset og huset til Svartvassetra nær venstre bildekant, og parkeringsplassen i sikte. Vi er snart fremme.
Det var en lettelse å bruke langt kortere tid på returen enn vi hadde gjort dagen før. Like fullt føltes det litt trist da turen nærmet seg slutten, som det gjerne gjør når man har vært på litt lange turer. Jeg er ikke så glad i bærplukking som de andre i følget, så mens de plukka bær, lå jeg og et par hunder i lyngen og gjorde absolutt ingenting. Annet enn å sove litt, kanskje. Det var ikke så verst, det heller. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – og at noe lignende gjerne kan gjentas med ca samme besetning!
Min trøtting sovna raskt i lyngen.
Elisabeths Eldorado 