Kanskje var det Leo

Kanskje var det Leo som gjorde utslaget, som satte meg på ideen. Kanskje var det bildene jeg fikk på mms fra mamma tidligere uka; bilder av gamle dessertskåler og fat, sammen med spørsmålet «Vil du ha noe av dette etter bestemor?» Kanskje var det den morgenen jeg våkna tidlig og ble liggende og vente på lyset. Da det kom, så jeg den store eska oppå klesskapet mitt og kom til å tenke på hva den inneholder. Der ligger livet mitt fra jeg var 14-15 år og frem til … en gang etter årtusenskiftet, tror jeg. Dagbøker. Håndskrevne dagbøker i all sin prakt og gremmelse. Samtidig.

Leonard Cohen in Concert, London. Sett på NRK2.
Leonard Cohen in Concert, London. Sett på NRK2.

Jeg havna på NRK2 her en kveld da de hadde Leonard Cohen-kavalkade. Et intervju, et par konserter, Bird on a Wire. Mange innholdsrike timer med en (nå) 80-åring som har en stemme til å dø for, tekster til å le og gråte av, melodier til å nynne på og en utstråling man ikke kan unngå å bli merket av. Tenker jeg. Og da de satt der på kjøkkenet, Leo og journalisten, dro han frem ei av notisbøkene sine, ei mellomstor skissebok. Der var det bilder, der var det tekster, strofer. Der var det mange pauser som hadde materialisert seg i noe som han tidvis velger å formidle til resten av verden. Og jeg takker for det.

Screenshot av Leonard Cohen si notisbok. Ei av dem.
Screenshot av Leonard Cohen si notisbok. Ei av dem.

Og det slo meg: Hvor lenge er det siden jeg har tatt meg tid til å sitte med ei notisbok og bare la hodet fly, la penn og blyanter komme opp med hva som helst som måtte falle meg inn? I dag når jeg sitter på cafe alene, når jeg reiser og sitter ved et bord på ferga, når jeg har litt tid en ettermiddag eller ikke holder på med noe spesielt – da sitter jeg der med mobilen. Jeg tekster, jeg spiller, jeg chatter, jeg surfer. De ledige øyeblikkene fylles med digitale inntrykk i en jevn, om enn ofte rolig, strøm. Inntrykk som kommer inn. Alt som går ut av hodet – inspirasjon, ideer, innfall, whatever – går ut på internettet og deles med andre.

Jeg skriver tidvis brev, for hånd, til folk jeg setter pris på og som jeg vet blir glade for brev. Men dagbok? Jeg går ikke lenger rundt med notisbok i veska, jeg har mobillader der. Strofer fra bøker jeg leser kommer ikke lenger enn til hodet mitt, beskrivelser av folk som går forbi havner blant en engere krets venner på nettet, utkast til tekster om dette og hint blir værende i hodet og forsvinner. Jeg har ingen ambisjoner om å bli forfatter, altså, men den kreativiteten som kommer av å la hodet og underbevisstheta jobbe selv, uten digitale stimuli, den går det noen ganger lenge mellom hver gang jeg kjenner på.

Det ligner på ei dagbok...
Det ligner på ei dagbok…

Og jeg savner den. Så jeg diskuterer med meg selv om jeg skal gjøre et forsøk, ha et slags forsett. Begrense min egen internett-tilgang for en periode? Gi meg selv begrensninger i mobilbruken? Skrive dagbok i stedet for å surfe? Kanskje nytter det å bare HA ei notisbok i veska? Vil jeg ta frem notisboka heller enn mobil hvis jeg setter meg ned et sted? Jeg vet ikke. Men jeg har litt lyst til å finne det ut. Dagbøkene mine vil ha et ugjenkallelig gap på noen år når jeg en gang i fremtida setter meg ned med dem. Hvis jeg gjør det. Kanskje blir jeg gammel og senil – da håper jeg å få sitte på et sykehjemsrom med gamle fotoalbum og dagbøker, å få leve litt i fortida selv om kroppen er ‘her og nå’.

Jeg vet ikke hva dette blir til. Men jeg håper det blir noe nytt. At det blir en retur til det gamle, om enn på annet vis. Jeg har ikke noe å tape.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s