Langsomt svinner lyset

Far og datter nyter lyset og utsikta fra benken på Ramnflåget.
Far og datter nyter lyset og utsikta fra benken på Ramnflåget.

Å følge med lyset, dagslyset, er noe jeg har hatt i blodet siden oppveksten. Hjemme hadde vi ‘merkedager’ i kalenderen for når vi første gang så sola på Møysalen, etterfulgt av når den traff Hallartinden, etterfulgt av hvor langt ned den kom mot Sandnes før den plutselig var i Nesset (sentrum hjemme). Hos oss var det merkedag når vi fikk den første sola inn vinduene i stua, de mot trappa. Merkedag og vaskedag. For det var da mamma oppdaga behovet for vårrengjøring, eller i det minste grundig støvtørking. Og pappa gikk i gang med utvendig vindusvask, ofte per stige. Vi visste hvilken dato sola kom tilbake på, og sorgen var stor hvis det var overskyet akkurat den dagen. Da følte vi oss litt bedratt, egentlig.

Ettermiddagslys mot vest
Ettermiddagslys mot vest

Her i byen har vi mange av de samme merkedagene. En fantastisk fin fyr som dessverre ikke blogger lenger, lærte meg for flere år siden (via bloggen!) at sola kommer til Keiservarden 8. januar, til Turisthytta dagen etter og på Rådhuset dagen etter det igjen. Selv bor jeg slik at jeg har en åskam mot sør. Det har gjort at sola nå ikke lenger skinner på noen av husene i gata mi, for den klarer ikke å komme seg høyt nok. Lenger ned i bakken, derimot, er det fortsatt sol på husene i noen dager til, i alle fall. Jeg kan se lyset bevege seg gjennom dagen, selv om sola ikke lenger kommer seg rundt bergene på Bratten, som er til venstre i bildet over her. Etterhvert blir sola borte herfra, men lyset kan fortsatt ses i fjellene på Landegode. Så forsvinner det nesten helt.

Langs øde stier i marka, bare tjue minutter hjemmefra.
Langs øde stier i marka, bare tjue minutter hjemmefra.

Det er derfor jeg er så glad for å kunne utnytte dagslyset mens vi har det. Nå er det mørkt mens jeg går morgentur med hunden; først når vi er hjemme igjen og jeg beveger meg mot jobb, begynner dagslyset å gjøre seg gjeldende. Det er fortsatt lyst når jeg kommer hjem fra jobb, heldigvis. Så lenge det varer. Et jobbskifte medfører at jeg kan nyte hele dagen utendørs hver gang det er helg. Snakk om nytelse! Om det er aldri så godt å sove lenge – når det kommer til stykket, er jeg nesten enda mer glad i å komme meg opp og ut en tur. Med hund i trekksele festet til et solid magebelte er ikke oppoverbakkene så alt for tunge, og selskapet er upåklagelig. Mens de fleste turfolkene tar turen fra Turisthytta eller Maskinisten opp til Keiservarden, velger vi å krysse de mange stiene hit og dit i landet mellom, nedenfor og bortenfor. Der møter vi knapt noen andre, kanskje med unntak av en og annen elg. Vi etterlater ingen spor.

Rognebærene gir ikke slipp på kvisten de henger fast i.
Rognebærene gir ikke slipp på kvisten de henger fast i.

Jeg vet at det ikke vil vare. Jeg vet at det snart kommer dager der det er mørkt når jeg står opp, mørkt når jeg lufter hunden, og mørkt når jeg igjen er hjemme fra jobb. Men det er greit. Det er forbigående, det også. Så lenge mørket er slik det har vært i det siste, med uendelige mengder nordlys nærmest hver kveld, savner jeg ikke lyse sommerkvelder. Mørke høstkvelder byr på andre attraksjoner.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s