Ingvar Ambjørnsen: Natten drømmer om dagen

Jeg innrømmer det glatt. Det er lenge siden sist jeg leste ei bok av Ingvar Ambjørnsen. Jeg leste de obligatoriske Ambjørnsenbøkene i ungdomstida og ung voksenalder, og jeg likte dem. Pelle og Proffen, for eksempel, og Hvite Niggere. Men på et eller annet tidspunkt gikk jeg lei.

De siste årene har jeg tidvis lest hans epistler i Dagbladet, men uten at de har fenget meg like mye eller engasjert meg så veldig. I min fordomsfullhet har jeg kommet til å forbinde ham med fordums storhet og med dagens ‘debatt’ om rus og dertil hørende temaer.

Regnværsdagen var kjærkommen, så jeg kunne begrave meg i denne.
Regnværsdagen var kjærkommen, så jeg kunne begrave meg i denne.

Jeg var derfor litt spent da jeg igjen tok for meg ei bok av ham; denne gangen en forholdsvis fersk utgivelse. Boka «Natten drømmer om dagen» er fra 2012. Den handler om en voksen mann som tilbringer store deler av livet med å leve mer eller mindre illegalt; enten ved å bryte seg inn i hytter i mark og fjell, eller ved å semi-offisielt ha tilhold på forlatte steder hvor han med eller uten eiers velsignelse kan ha tilhold ei stund.

Hovedpersonen er ikke alene – han kjenner folk, noen som kjenner noen, hele veien. Det er alltid noen som lever på kanten av loven, noen som lever helt utenfor, og tilsynelatende også noen som lever nesten innafor og likevel/også har med ham å gjøre. Ordet loven kunne forresten vært erstattet med «samfunnet», jeg ser det.

Utenforskapet hviler over hele boka, uten verken å bli idyllisert eller fordømt.
Utenforskapet hviler over hele boka, uten verken å bli idyllisert eller fordømt.

Ambjørnsen skildrer en verden av de som står litt utenfor eller på sida av det ordinære, norske, velregulerte samfunnet. Her finner vi legen som hjelper de som «ikke finnes», her finner vi lovlydige folk som tøyer lover for å hjelpe dem som stiller seg utenfor, her finnes einstøinger og sosiale dyr, her finnes kvinner og menn, unge og gamle, late og foretaksomme… Alle, på et vis. Selv om de ikke er mange. I ett tilfelle kommuniserer sogar hovedpersonen med eieren av hytta han har brutt seg inn på, gjennom at de skriver ’til hverandre’ i hytteboka. Det er absurd å lese, samtidig som det gir mening.

Det er en verden jeg ikke slutter å la meg fascinere av, på forunderlig vis. Jeg leser om den hos Remarque, som skildrer tilsvarende samfunn i Europa i mellomkrigstida. Jeg leser om den hos Ambjørnsen i historier fra i dag. Jeg leser dem mellom linjene i avisartikler fra tid til annen – fra Norge, fra Europa, fra USA… Det er en verden som eksisterer, men som man har så lett for å ikke forholde seg til.

Jeg skal ikke si hva som skjer i boka, hvordan det går eller hvordan det slutter. Men ett skal jeg si: Les den. Den er verdt det for underholdningen sin del. Den er verdt det for innsikten sin del. Den er verdt det for å knuse fordommene dine, hvis du har lignende Ambjørnsen-fordommer som jeg hadde. Og den er verdt det i kraft av seg selv, fordi jeg tror den fort fører til refleksjon og kanskje en smule større forståelse for alle som lever utenfor A4-ramma. Ambjørnsen var bedre enn jeg trodde. Så snart skal jeg på biblioteket en tur.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s